Avkolonisert bistand fra teori til praksis

Publisert i Panorama Nyheter 29. mai 2024.

SAIH har jobbet med avkolonisering av akademia og av bistanden i mange år, og har erfart hvor vanskelig det kan være å gå fra intensjon til faktisk endring.

Som del av dette arbeidet, har vi undersøkt hvilke konkrete tiltak som kan være mest effektive for å flytte makt fra oss til våre samarbeidspartnere.

Ærlige tilbakemeldinger

Startpunktet vårt har vært å initiere en dypere dialog med partnerne der vi har diskutert grunnleggende utfordringer i bistandsbransjen, problematiske maktrelasjoner og behovet for avkolonisering.

Gjennom systematiske samtaler har vi utviklet en felles problembeskrivelse. Å sette makt eksplisitt på agendaen i våre samarbeid har bidratt til å bygge tillit, og gitt rom for ærlige tilbakemeldinger.

En tilbakemelding vi har fått i den forbindelse, og som vi i stor grad er enige i, er at rapporteringskravene våre har vært tidkrevende, omfattende og uten særlig verdi.

SAIHs arkiver er fulle av ordrike, narrative rapporter som i begrenset grad har blitt brukt utover giverrapportering.

Sammen med partnerne våre har vi derfor utarbeidet en ny tilnærming til rapportering der metoden er tilpasset hver enkelt kontekst og partner. Det er mindre vekt på rammeverk og indikatorer, og mer fokus på læring.

SAIH er på ingen måte alene i dette arbeidet. Det finnes mange aktører i bistandsbransjen som jobber lærings- og dialogbasert, men når det kommer til spørsmål om økonomisk kontroll mener vi at fokuset på tillit og partnerskap ofte forsvinner.

Her er maktubalansen enorm, og konsekvensene av å melde fra om uregelmessigheter ofte like stor.

Nulltoleranse for korrupsjon

Vi opplever nulltoleranseprinsippet for korrupsjon som urokkelig og uten rom for nyanser.

Det skal lite til før midler fryses eller må tilbakeføres, og vi kjenner til flere eksempler hvor viktige organisasjoners arbeid rives ned basert på mistanker.

Når undersøkelsene er fullført, fakta dokumentert og fasiten viser at forholdene ikke var alvorlige, er mye allerede tapt.

Det er vår klare oppfatning at det i bistandsbransjen finnes et feilaktig narrativ om ansvarlige vestlige organisasjoner som innfører strenge krav ovenfor «svake» partnere som hele tiden står på nippet til økonomisk mislighold.

De rigide kravene som ofte preger bistandsbransjen, er ikke bare med på å opprettholde skeive maktrelasjoner, men bidrar også til at vi går glipp av muligheter for innovasjon, læring, og kreativitet.

En gylden regel i innovasjonsteori er at det er lov å feile. Vi ønsker en sektor som i større grad tør å ta sjanser!

Vi har i samtaler med partnere fått flere eksempler på hvordan frykt for å ikke levere går på bekostning av utprøving av gode ideer. Risikoaversjonen blant givere forplanter seg ned til aktørene på bakken.

Som lederen av en organisasjon i Zimbabwe sa i en forskningsrapport for noen år siden:

Det er synd at det har blitt realiteten.

SAIH ønsker ikke en mer avslappet holdning til korrupsjon. Korrupsjon er enormt skadelig. Men vi mener internasjonale organisasjoner og givere bør anerkjenne at aktører i det globale sør tar korrupsjon på like stort alvor som oss.

Vi må også erkjenne vårt eget ansvar. Mange utfordringer oppstår på grunn av manglende giverkoordinering, forsinkelser i overføringer og ulike praksiser blant givere.

Fra teori til praksis

Konkrete endringer og utprøving av nye måter å jobbe på har gitt oss i SAIH viktige erfaringer og nye verktøy.

Mindre fokus på rapportering og mer på læring, gjør at vi frigjør tid til å styrke dybdeforståelsen vår av utviklingen og politikken i landene vi arbeider med.

Nærhet til disse kontekstene er essensielt for god dialog med våre partnere. Når vi har bedre innsikt i hvordan rommet for sivilsamfunn innskrenkes, eller hvordan nye lover eller økonomiske rammevilkår påvirker organisasjoner, kan vi i større grad være en relevant alliert.

Vi kan bedre definere vår merverdi sammen med partnere. Samtidig er det en illusjon å tro at vi noensinne kan komme tett nok på. Vi er aldri ekspertene. Det er det våre lokale partnere som er. Derfor må de ha ledelsen på utvikling og gjennomføring av prosjekter.

En avkolonisert, solidarisk og likeverdig bistand forutsetter reell flytting av makt. Vi må endre måten vi arbeider på slik at vi våger å ta høyere risiko, og så vi legger til rette for læring, innovasjon og kreativitet.

Tillit til våre lokale partnere må resultere i at de ikke bare i teorien, men også i realiteten sitter i førersetet. Det kan være krevende, men er helt nødvendig for å utfordre de koloniale strukturene og maktubalansen som fremdeles preger bistandssektoren.