Motstanderne av akademisk boikott gjør det enkelt for seg selv

Det er enkelt å være prinsipielt for akademisk frihet og mot akademisk boikott. Går man derimot inn i den konkrete situasjonen i Israel og Palestina blir det mer krevende.

En kortversjon av denne saken stod først på trykk i Aftenposten, 25. mars.

De siste dagene har debatten om akademisk boikott utvidet seg forbi Khronos flater og inntatt Aftenpostens spalter. Kristin Clemet skriver i Aftenposten søndag 17. mars at hun ikke er tilhenger av akademisk boikott. Frank Rossavik kaller det «dårlig indremedisin» i en kommentar 19. mars, en kommentar som ikke tar for seg noen av momentene Hege Hermansen m.fl. løftet i sitt tilsvar til Clemet samme dag. Det hele kulminerte i en diskusjon på Dagsnytt 18 i går, der nevnte Hermansen forsøker å diskutere sakens kjerne, men møtes med prinsipielle, overordnede motargumenter.

Akademisk frihet – for hvem?

Motstanderne av akademisk boikott har alt å vinne på å en overordnet og upresis debatt. Men for å forstå hvorfor en rekke høyere utdanningsinstitusjoner nå grundig revurderer sine institusjonelle bindinger til den israelske høyere utdanningssektoren, er forståelse for, og diskusjon i lys av, den konkrete situasjonen helt essensielt. 

De av oss som hver dag jobber med akademisk frihet forstår godt at mange er skeptiske til akademisk boikott som virkemiddel – det er også vi.

Men i denne konkrete debatten, hvem sin akademiske frihet er først og fremst truet?

Apartheid og ufrihet

Selv om det er den brutale krigføringen som har blåst liv i debatten om akademisk boikott kan vi unngå å se den i lys av Israels årelange og folkerettsstridige okkupasjon av den palestinske befolkningen, med de enorme konsekvenser den også har for palestinske studenter og akademikere. En situasjon blant annet FNs spesialrapportør, Amnesty, Human Rights Watch og israelske B’Tselem har konkludert med at faller inn under FNs definisjon av apartheid. Selv en rekke tidligere israelske tjenestemenn, inkludert forhenværende statsministere, har brukt terminologien for å beskrive politikken som føres. Dette er virkeligheten palestinsk akademia lever under.

Aktive bidrag til okkupasjon og undertrykkelse

Det er godt dokumentert at israelske utdanningsinstitusjoner er aktive medvirkere til okkupasjonen, undertrykkingen og det pågående «plausible» folkemordet av palestinere. Dette skjer blant annet gjennom utvikling av teknologi, våpen, og militærdoktrine, utdanning av militært personell, akademisk legitimering av okkupasjon, og diskriminering av palestinske studenter og akademikere. Nylig utgitte Towers of Ivory and Steel av den israelske akademikeren Maya Wind kan anbefales for de som ønsker å lære mer.

Vi vet godt, som Rossavik, at studenter og forskere ofte står i front i kampen for demokrati og grunnleggende rettigheter. Men når det gjelder rettighetene til palestinske studenter og akademikere er israelske utdanningsinstitusjoner tause. Dette er noe som skiller debatten om akademisk boikott av Israel fra diskusjon om andre autoritære stater. I noen tilfeller kan det være viktig å ikke boikotte for å opprettholde samarbeid til støtte for utsatte akademikere. Men i denne konteksten er de utsatte en tredjepart (palestinerne) og israelske universiteter aktive bidragsytere til undertrykkelsen. Det er altså palestinernes akademiske frihet, både i Israel, på Gaza og på Vestbredden, som først og fremst er truet.

Å ikke bidra til folkerettsbrudd – et minimum av hva vi kan forvente

At universiteter, i kraft av å være universiteter, bør være svært forsiktige med å ta stilling til betente politiske saker, er et argument som har vært løftet av flere, inkludert Clemet (https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/rl03z0/nei-jeg-tar-ikke-feil-om-boikott-vi-er-uenige). Clemet medgår imidlertid at universitetsledelser mener ting daglig, men om “saker som er nødvendige og relevante for å drive universitet”. Her vil vi innvende at når vi først anerkjenner at israelske universiteter bidrar til folkerettsstridig virksomhet, blir det i neste instans utfordrende, nært sagt umulig, for norske universiteter å opprettholde institusjonelle samarbeid uten risiko for at praksisen strider med grunnleggende forskningsetiske prinsipper som “do no harm”. Spørsmålet er nå derfor ikke hvilke proaktive steg høyere utdanningsinstitusjoner bør ta i møte med Israels fremferd og universitetenes bidrag, men hvilke forholdsregler som er helt nødvendige å ta for å ikke risikere å bli medskyldig i den folkerettsstridige aktiviteten. Dette bør derfor ligge helt i kjernen av hva som både er nødvendig og relevant for universitetsledelser å ta stilling til.

Business as usual?

Enkelte hevder boikott ikke virker eller tjener noen hensikt. Vi mener det er et virkemiddel som ikke bør stå uprøvd. Vi tror akademisk boikott, gjerne sammen med andre former for boikott, kan bidra til å legge press på Israel. Dersom andre mener at å fortsette som nå, med formaliserte avtaler og samarbeidsprosjekter med Israelske institusjoner, er det mest effektive bidraget til fred, bør det argumenteres bedre for. Har vi sett positive endringer? Gitt den stadig mer brutale okkupasjonen er det vanskelig for å se hvordan en fortsatt «normalisering» skal være løsningen.

Den akademiske boikotten i dette konkrete tilfellet er ikke uklar, slik blant annet Clemet hevder, men avgrenset og definert - både av det norske oppropet og av PACBI. Tematikken må derfor diskuteres i lys av den aktuelle konteksten, ikke som et rent prinsipielt spørsmål, slik også styret til UiO omsider skal få muligheten til å gjøre i mai.

Vi forventer at norske universiteter tar debatten om akademisk boikott på alvor og konkret vurderer den faktiske situasjonen for palestinske studenter akademikere opp mot egne retningslinjer og føringer for etisk forskningssamarbeid.

Våre palestinske kollegaer har bedt oss om dette i 20 år. De fortjener i det minste en reell debatt.