”Vi går for utdanningen vi drømmer om”

Offentlig høyere utdanning i krise

Demonstrasjonen i Popayan denne dagen var del av en større nasjonal markering, arrangert av de nasjonale studentorganisasjonene Federación de Estudiantes Universitarios (FEU) og Asociación Nacional de Estudiantes Secundarias (ACEU). I dagens Colombia er 70 % av alle universitetene private, og de offentlige universitetene lider av underfinansiering. I følge OECD er de sosioøkonomiske forskjellene store når det gjelder tilgang til høyere utdanning. Bare 9 % av studenter fra de fattigste familiene begynner på en høyere utdannelse, sammenlignet med 53 % av de rikeste.

Både på offentlige og private universiteter er studentene nødt til å betale høye studieavgifter. I følge en av våre partnere kan semesteravgiften på det billigste medisinstudiet koste 16 000 NOK i semesteret, mens minstelønnen i Colombia ligger på litt over 23 000 NOK i året. I tillegg til dette kommer levekostnader. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor det finnes så få leger i rurale områder der befolkningen har lav gjennomsnittsinntekt.

I tillegg til en underfinansiering av offentlig høyere utdanning stod kritikken av stipendprogrammet «Ser Pilo Paga» (det lønner seg å være smart) sentralt i studentmarkeringen. Colombianske myndigheter hevder programmet har kommet flere tusener av unge mennesker til gode. ACEU mener derimot at stipendordningen, i 97 % av tilfellene brukes på private universiteter, noe som blir en ekstra inntektskilde for den private høyere utdanningssektoren.

Store forskjeller og midlertidige stillinger

"Utdanningssystemet i Colombia er veldig klassedelt, og det er store forskjeller i tilgang til høyere utdanning i urbane og rurale strøk", forteller Camilo Enrique Jiménez Camargo, professor ved Universidad de Pedagogia.

Vi møter ham sammen med kollega, Piedad Ortega, begge representanter for fagforeningen Asociación Sindical de Profesores Universitarios (ASPU). Camargo og Ortega forteller at tidligere president Uribe innførte det han kalte en "utdanningsrevolusjon", der universitetene ble fortalt at de skulle få økte midler dersom de økte studentmassen. Fra 2002 til 2017 økte dermed Universidad de Pedagogia antall studenter fra 4.000 til 10.000. Budsjettet deres fikk derimot aldri en tilsvarende økning. Dette har ført til langt dårligere kvalitet og svekket universitetets autonomi, forteller professorene.

I tillegg til dette har kommersialiseringen av den Colombianske høyere utdanningssektoren fått store konsekvenser for ansatte ved offentlige universiteter. På universitet der Camargo og Ortega jobber, er kun 16 % av professorene fast ansatt, resten er ansatt i midlertidige stillinger. Disse kan regne med å måtte fornye kontrakten sin 2 ganger i året, med rundt 4 måneders sikkerhet. Om du ikke er så heldig å inneha en fast stilling, har du heller ikke stemmerett i universitetsdemokratiet.

”De har ikke råd til å drive virksomheten på noen annen måte”, mener Camargo.

UAIIN – et alternativt universitet

På besøk hos urfolksuniversitet i Popayan, Universidad Autónoma Indígena Intercultural (UAIIN), blir det tydelig at utdanningen her står som et alternativ til trendene man ser ellers i landet. Rektor ved universitetet, Rosalba Ipia Uclave, forteller stolt at UAIIN eksisterer for å bevare og utvikle kunnskap som er relevant for urfolks spesifikke kontekst. Her tilbys studieretninger som urfolksspråk, kommunikasjon, bærekraftig jordbruk og lærerutdanning.

«Utdanningen her følger ikke markedsbehov eller trender, men skal heller være et urfolkspolitisk redskap for sosial endring», sier Rosalba Ipia Uclave.

UAIIN har lenge kjempet for å bli formelt anerkjent som et universitet, noe som vil gjøre at de kan motta offentlige midler og utstede vitnemål. Dette er derimot vanskelig så lenge colombianske myndigheter ikke anerkjenner urfolks epistemologi, pedagogikk og kunnskapssystemer på lik linje med den vestlige universitetstradisjonen.

del av et større bilde

Det colombianske høyere utdanningssystemet står ovenfor mange utfordringer, spesielt knyttet til trender av kommersialisering. Samtidig finnes det krefter som arbeider mot dette. Studenter og akademikere i Colombia kjemper for utdanningen de selv drømmer om, men ser også høyere utdanning som del av et større bilde. De vet at om mulighetene til å ta en høyere utdannelse av god kvalitet er uavhengig av økonomisk, geografisk eller etnisk bakgrunn vil det være et viktig skritt mot et mer rettferdig Colombia.