Norges rolle som global kunnskaps­nasjon og bro­bygger står i fare

Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2026 forsterker en utvikling der internasjonalt utdannings- og forskningssamarbeid bygges ned.

Manglende satsing på internasjonalisering vitner om en begrenset forståelse av hvor viktig utdanning og kunnskapsdeling er for å møte vår tids utfordringer — også for Norges egen fremtid. Det skriver syv fagpersoner fra NMBU, NTNU, UiA, UiB, NFU og SAIH i en kronikk i Khrono 20.november.

I en verden der stadig flere land vender blikket innover, trenger vi vidsyn mer enn noen gang. Bærekraftsutfordringene kjenner ingen grenser — vi trenger internasjonalt samarbeid og det globale klasserommet for å finne felles løsninger.

Likevel ser vi nå hvordan Norge er i ferd med å trekke seg tilbake fra sin rolle som en sentral bidragsyter til internasjonalt utdannings- og forskningssamarbeid. 

Norge har lenge vært en sentral aktør innen utdanning og forskning på globale utviklingsspørsmål. Gjennom flere tiår har norske universiteter utdannet tusenvis av studenter fra det globale sør. Mange av disse har senere gått inn i sentrale posisjoner i FN, bistandsorganisasjoner, offentlig forvaltning og næringsliv verden over. 

Disse utdanningstilbudene har bidratt til å bygge solidaritet, forståelse og felles løsninger på tvers av kulturer og landegrenser. Norge har posisjonert seg som en kunnskapsnasjon og en brobygger mellom nord og sør. Denne innsatsen har vært en viktig del av Norges internasjonale arbeid for utvikling, fred og bærekraft.

Nå er denne rollen truet.

I slutten av september var NMBU vertskap for den nordiske utviklingskonferansen NorDev, der akademikere fra hele Norden møtte samarbeidspartnere fra det globale sør. Temaet var hvordan utdanning og forskning kan bidra til mer rettferdige og bærekraftige samfunn. 

Et gjennomgående budskap fra konferansen var at vi, i en verden preget av økende ulikhet, politisk polarisering og nasjonalisme trenger mer samarbeid og vidsyn — ikke mindre. Norge og Norden har et særlig ansvar. Når vi svekker ordninger for studenter utenfor EU og trapper ned internasjonalt samarbeid, sender vi et urovekkende signal.

Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2026 forsterker en utvikling der internasjonalt utdannings- og forskningssamarbeid bygges ned.

Da kvoteordningen som støtte opptil 1100 internasjonale studenter i året ble avviklet, ble NORPART introdusert som etterfølger. Programmet skulle styrke forskningssamarbeid med det globale sør, men dette ble avviklet i fjorårets budsjett. 

Samtidig har studieavgifter for studenter utenfor EU/EØS ført til over 80 prosent nedgang i internasjonale studenter. Nå foreslås det å avvikle stipendordningen som skulle bøte på dette, mens bevilgningene til internasjonalisering kuttes med ytterligere 20 millioner kroner.

Satt i sammenheng med regjeringens kraftige reduksjon av utdanningsbistanden — ned 1,35 milliarder kroner, eller 67 prosent siden 2021 — svekkes Norges evne til å bidra til, og ta del i, global kunnskapsutveksling i en tid der samarbeid trengs som mest.

Manglende satsing på internasjonalisering vitner om en begrenset forståelse av hvor viktig utdanning og kunnskapsdeling er for å møte vår tids utfordringer — også for Norges egen fremtid.

For bærekraftsutfordringene kjenner ingen grenser. Klimaendringer, matusikkerhet, migrasjon og økende ulikhet krever felles løsninger. I en verden preget av polarisering, krig og autoritære strømninger er utdanning en bærebjelke for demokrati, kritisk tenkning og fredelig sameksistens. 

Når internasjonalt samarbeid svekkes, reduseres også vår felles motstandskraft.

Effektene av statsbudsjettet på tvers av forsknings- og utdanningssamarbeid, internasjonalisering og bistandsfeltene vil få alvorlige konsekvenser for Norges evne til å utøve innflytelse i en verden preget av store endringer og økende utfordringer. Når vi trekker oss tilbake, mister vi muligheten til å utøve «myk makt» og bidra til global utvikling og fred. 

Spørsmålet er hvilket Norge vi ønsker å være — et land som deler kunnskap og bygger broer, eller et som vender seg bort fra fellesskapet.

Utdanning er en grunnpilar for demokratisk deltakelse, kritisk tenkning og fredelig sameksistens. Den globale kunnskapsutvekslingen er avgjørende for å forstå og løse de komplekse sammenhengene mellom miljømessige, sosiale og økonomiske problemer. Samtidig ser vi at geopolitiske spenninger, politisk polarisering og nasjonalistiske strømninger gjør verden stadig mer fragmentert. 

I møte med slike utfordringer trenger vi mer internasjonalisering, ikke mindre.

Norske og nordiske universiteter har lenge vært pådrivere for internasjonalt samarbeid, men denne rollen står nå i fare. Innføringen av studieavgifter for studenter utenfor EU og EØS har gjort det langt vanskeligere for studenter fra det globale sør å velge Norge som studiested. Når dette kombineres med strenge krav til dokumentasjon av oppholdsmidler, blir barrierene ekstra store. 

Konsekvensene er allerede synlige: færre søkere, mindre mangfold og et svekket læringsmiljø.

Dette skjer samtidig som endringer i finansieringsmodeller, geopolitisk uro og endrede bistandsprioriteringer ytterligere svekker det globale klasserommet. Når vi svekker mulighetene for samarbeid, svekker vi også samfunnets evne til å stå imot autoritære krefter og håndtere globale kriser. Dette står i sterk kontrast til den norske tradisjonen for å dele kunnskap og bygge broer mellom ulike kulturer.

Regjeringen har varslet at de først i 2026 vil vurdere nivået på studieavgifter og støtteordninger. Det er altfor sent. Samfunnet trenger kunnskap, og universitetene og studentene trenger forutsigbarhet, nå. 

Hvis Norge skal beholde sin rolle som en global kunnskapsnasjon og brobygger, må vi handle nå.

Vi foreslår tre konkrete tiltak:

1. Gjeninnfør støtte til internasjonale studieplasser, slik at universitetene får handlingsrom til å velge om de vil innføre studieavgifter for studenter utenfor EU og EØS. Dette vil bidra til å senke de økonomiske barrierene for studenter fra det globale sør.
2. Reduser kravet til dokumentasjon av oppholdsmidler, som i dag legger en urimelig byrde på internasjonale studenter og forsterker utfordringene med allerede høye studieavgifter.
3. Øk finansieringen til internasjonalt utdannings- og forskningssamarbeid, inkludert programmer som NORPART og NORSTIP Og NORHED som har vist seg uvurderlige for å bygge partnerskap, fremme bærekraft og styrke global kunnskapsutveksling.

Norge har en unik mulighet til å vise lederskap sammen med våre nordiske naboer. I en tid der internasjonalt samarbeid utfordres, er nordisk solidaritet avgjørende.

Med Norges store oljeinntekter og moralske ansvar bør dette ikke sees som en kostnad, men som en investering — i stabilitet, kunnskap og internasjonalt samarbeid. Dette handler ikke bare om å ta ansvar for verden rundt oss, men også om Norges fremtid. 

Skal vi være et land som bygger broer og deler kunnskap, eller et land som vender blikket innover? Norge har en stolt tradisjon for å bruke utdanning og forskning som verktøy for fred, likestilling og utvikling. Nå er det på tide å vise at vi ønsker å videreføre denne arven — og ta vårt ansvar i den globale kampen for en mer rettferdig og bærekraftig verden.

Innlegget er skrevet av:

Jennifer Joy West — leder for Instituttet for internasjonale miljø- og utviklingsstudier, Noragric, NMBU

Elin Kubberød, prorektor utdanning ved NMBU

Per Martin Norheim-Martinsen, dekan, Fakultetet for Landskap og Samfunn ved NMBU

Henriette Johnstone — leder i SAIH

Arnhild Leer-Helgesen — førsteamanuensis, UiA, leder for Norsk Forening for Utviklingsforskning (NFU)

Hilde Refstie, NTNU — leder for NARMA nettverket for Likeverdige partnerskap med institusjoner i lav- og mellominntektsland

Haldis Haukanes — Professor, HEMIL UiB og medlem i Nasjonal Fagorgan for Utviklingsstudier og NARMA nettverket