Verden er ikke så kjip som du tror

Dette innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen Grønne Jenter, i anledning Verdens Beste Nyheter.

Jeg husker første gang jeg reiste til Tanzania. Jeg skulle på et feltkurs som del av bachelorgraden min i utviklingsstudier. Jeg hadde reist ganske mye i løpet av oppveksten, blant annet hadde familien min bodd en periode i USA, men dette var første gang jeg besøkte et sted utenfor Europa eller Nord-Amerika. Jeg husker jeg var så spent på hva som kom til å møte meg da jeg gikk av flyet i Dar Es Salaam. Hvordan så AFRIKA egentlig ut? Da vi besøkte et kjøpesenter i Arusha husker jeg at jeg ble litt overrasket – alt var jo topp moderne og det så jo nesten ut som hjemme. Var jeg ikke i et utviklingsland?

Da jeg reiste til Jordan for å studere arabisk noen år etter på, fikk jeg nok en gang utfordret verdensbildet mitt. I kofferten hadde jeg pakket mange lange kjoler og skjørt, og ikke en eneste stram dongeribukse som jeg vanligvis går med her hjemme. Jeg skulle jo til et muslimsk land og tenkte at jeg måtte kle meg anstendig. Rødmen spredde seg ganske raskt i fjeset mitt da en av guttene jeg hadde blitt kjent med etter hvert spurte om det ikke var vanlig å gå med jeans i Norge? I Jordan var det kjempevanlig kunne han fortelle. Jo takk, det hadde jeg jo skjønt.

Vi har nok alle noen av disse historiene på lager. Øyeblikk som vi prøver å fortrenge, og som vi overbeviser oss selv om at tilhører en tidligere versjon av oss selv. Jeg har for lengst sletta facebook-albumet jeg lagde etter reisen til Tanzania, og da jeg reiste til Libanon var bagasjen min litt mer variert. Men jeg gidder ikke være flau over disse historiene lenger. For selv om jeg kanskje skulle visst bedre, vet jeg også at det ikke bare er mitt personlige ansvar. Våre meninger og synspunkter formes av informasjonen vi får, og når informasjonsstrømmen er så ensidig er det ikke rart at verdensbildet vårt blir forenklet.

Media er nordmenns største kilde til nyheter om internasjonale spørsmål og utvikling, og har dermed stor betydning for hvordan vi oppfatter verden. Dessverre er det de negative nyhetene om kriser, konflikt og fattigdom som dominerer. Fortellingene om de positive fremskrittene uteblir. I fjor gikk verdens stater sammen om 17 bærekraftsmål og en historisk klimaavtale. Om vi skal nå målene og togradersmålet trenger vi mennesker som kjenner til utfordringene og har tro på at de kan overvinnes.

Vi må høre at du faktisk gjør en forskjell om du kutter i kjøttforbruket ditt, om du kjøper brukte klær og tar sykkelen i stedet for bilen. Vi må få vite om de innovative løsningene og tiltakene som funker. Men det virker som de store nyhetsredaksjonene er mer opptatte av å skape klikk og likes, enn å ta sitt samfunnsansvar på alvor. Konsekvensen er apatiske nordmenn med frykt for det fremmede. I en undersøkelse gjort av Oxfam i 2013 svarte 43% av de spurte at de følte at situasjonen i utviklingsland aldri ville forbedre seg. En av fire svarte at de snudde seg vekk når de så bilder av sult, nød og fattigdom.

Om nesten halvparten av oss sitter med en følelse av håpløshet, og snur ryggen til utfordringene heller enn å gripe fatt i dem, så vil vi aldri klare å skape en bærekraftig og rettferdig verden. Vi trenger at folk gjør en innsats. Første steg på veien er å skape opplyste mennesker som skjønner at de kan gjøre en forskjell! Derfor deler SAIH, Spire og Changemaker ut 100.000 eksemplarer av avisa Verdens Beste Nyheter over hele Norge. I avisa er det kun positive nyheter. Målet er en større og mer nyansert dekning av utvikling og internasjonale spørsmål.

Det er ikke så lenge siden jeg så på nyhetene sammen med faren min, og jeg spurte: «Får ikke du noen ganger følelsen av at verden snart går under?» Det pappa svarte har klistret seg fast: «Jeg vokste opp under den kalde krigen, Inga. Dette her kan ikke måle seg med følelsen vi satt med da.»

Pappa har rett. Vi er faktisk på riktig vei.

Se også dette blogginnlegget på bloggen Grønne Jenter.