Nyhet
«Utdanning for frigjøring»
Om reisen som fylte SAIHs gamle motto med ny mening.
Swaziland er et av de siste eneveldige kongedømmene i verden. Her er politiske partier forbudt og kong Mswati III har sittet ved tronen helt siden 1986. Zimbabwe, som tidligere eksporterte mat og andre varer, er nå blitt avhengig av hjelp utenfra og er i en økonomisk krise som bare blir verre og verre. Her har president Mugabes parti vunnet alle valg siden uavhengigheten i 1980. Begge land er diktaturer og er det noe diktatorer ikke liker, så er det en kritisk og aktiv studentbevegelse. Som nestleder i SAIH, fikk jeg i løpet av ti dager i Swaziland og Zimbabwe, oppleve noen av de utfordringene som våre partnerorganisasjoner står ovenfor, på nært hold.
Jeg sitter med lederen for studentbevegelsen i Swaziland (SNUS) som forteller meg om situasjonen for studenter i landet. Swaziland er et veldig lite land som ligger sør i Afrika. Kong Mswati III regjerer over en befolkning på rundt 1 million mennesker som hovedsakelig lever av jordbruk. Hvert år fullfører 11 000 unge grunnutdanningen, men av disse er det bare rundt 800 som begynner på universitetet. For fem år tilbake var det mange flere som tok høyere utdanning, men etter at staten kuttet finansieringen til studentlån med 60 % (2011/2012), er det svært få som har råd til å betale skolepengene som nå tilsvarer en gjennomsnittlig årslønn. Lederen for SNUS tegner et tydelig, men grått bilde: utdanning blir ikke prioritert, skolepenger blir doblet uten forvarsel, lærere får ikke utbetalt lønn og enhver protest fra studentene blir slått kraftig ned på.
Mindre enn en uke etterpå møter jeg ZINASU, Zimbabwes svar på Norsk Studentorganisasjon (NSO), på universitetet i Harare. De forteller om en situasjon svært lik den i Swaziland. Politisk engasjerte studenter blir kastet ut av universitetet etter demonstrasjoner, de blir fratatt retten til å begynne på master, ZINASU-aktivister blir svartelistet og jobbmulighetene forsvinner. Flere har opplevd å bli fengslet og studenter har forsvunnet sporløst.
- Hvorfor fortsette dere? spør jeg.
Begrunnelsen alle gir meg er at dagens situasjon, særlig for studenter, er umulig å leve med. - Vi må gjøre noe, dette kan ikke få fortsette.
«A thigh for a mark» Female Students Network (FSN) jobber for å fremme kvinnelige ledere i det relativt patriarkalske zimbabwiske samfunnet. Seksuell trakassering er et stort problem, særlig for kvinnelige studenter. «A thigh for a mark» beskriver en praksis hvor mannlige professorer utnytter kvinnelige studenter ved å kreve seksuelle tjenester for gode karakterer. På et kurs i ledelse for studentparlamentene, ble det klart at altfor mange av de kvinnelige studentene hadde blitt satt i en slik situasjon. FSN jobber for å stoppe slike praksiser på lærersteder i Zimbabwe, hvor det per i dag kun er 4 av 21 institusjoner som har en plan for å gjøre noe med seksuell trakassering.

Høyere utdanning er helt avgjørende for å oppnå samfunnsendring. Høyere utdanning skaper ledere, entreprenører og menneskerettighetsforkjempere, og det er de som skaper endring, ivaretar minoriteters rettigheter og driver samfunnet fremover! Det er dette disse regimene er så redde for - at studentene i løpet av utdanningsløpet faktisk begynner å tenke sjæl og reagere når de ser urettferdighet. I løpet av mine år som aktivist i SAIH har jeg sett mottoet vårt «Utdanning for frigjøring» på alt fra kampanjeplakater til t-skjorter. I løpet av ti dager i september fikk jeg se hva dette mottoet faktisk betyr i praksis.