SAIH reagerer på Hydros akademikersøksmål

Innlegget (video under)

Generalforsamling,

Mitt navn er Sunniva Folgen Høiskar, jeg er nestleder i Studentenes og Akademikernes internasjonale hjelpefond, SAIH, og aksjonær i Hydro.

Jeg er glad for at selskapet har redegjort grundig for og satt av god plass i årsberetningen til situasjonen ved Alunorte. Samtidig synes jeg det er urovekkende å se hvor lite ansvar selskapet tar for situasjonen som oppstod. Det er lov å gjøre feil, men man må også ta ansvar for sine feil. Jeg ønsker å gjøre generalforsamlingen oppmerksom på Hydros forsøk på å kneble den akademiske friheten til forskeren Marcelo Lima.

Marcelo Lima er forskningsskjef ved Evandro Chagas-instituttet og fikk av brasilianske myndigheter i oppgave å skrive flere rapporter om situasjonen ved Alunorte. Ut fra sin forskning og sine konklusjoner kom han med kritikk mot Hydros virksomhet, og Hydro svarte med å saksøke ham personlig for ærekrenkelser. Søksmålet mot Marcelo Lima, er et lavmål. Det er en feig og alvorlig handling som aldri ville vært tolerert her i Norge, og som heller ikke kan tolereres i Brasil. Søksmålet er et direkte angrep på Limas akademiske frihet. Kan dere i salen her se for dere at noe norsk selskap ville saksøkt en Sintef-forsker personlig for uttalelser basert på forskerens analyser av luftkvaliteten på for eksempel Karmøy? Det ville vært helt uaktuelt, og hvorfor Hydros ledelse tenker det er noe de kan gjøre i Brasil undrer meg. Det er en forskers samfunnsansvar å bruke sin kunnskap inn i samfunnsdebatten, og den akademiske friheten verner om forskeres rett til å gjøre dette. Akademisk frihet er studenters, akademikeres og institusjoners rett til og ansvar for å oppsøke, undersøke og uttrykke kunnskap uten frykt for sanksjoner. Alle samfunn trenger kritiske røster, ingen samfunn trenger bedrifter som forsøker å tie dem.

Det er lov å være uenig i andres konklusjoner. Det er lov å mene at andre uttaler seg usant. Men hvordan en forsker konkluderer på grunnlag av forsvarlig data er et akademisk spørsmål som bør angripes med faglige motytringer, ikke ærekrenkelsessøksmål. Det finnes ingen god grunn til å bruke et ærekrenkelsessøksmål mot en enkeltakademiker, om ikke målet er å sverte eller skremme vedkommende til taushet, og andre fra å følge i hans spor.

Denne typen angrep på akademisk frihet er svært alvorlig. Når store selskaper bruker kostbare søksmål som del av sin trakassering av akademikere som kritiserer dem eller publiserer forskning som ikke gagner selskapet, skremmer det andre. Hydro har brukt lovlige midler, men konsekvensen av denne typen søksmål er at andre kan skremmes fra å publisere forskning, kritisere makt-aktører åpent og å stille ubehagelige spørsmål. For Marcelo Lima, en anerkjent forskningssjef i et institutt tilknyttet helsedepartementet som attpåtil jobbet på oppdrag fra myndighetene, var det mulig å møte disse anklagene i retten med støtte fra instituttet og brasilianske myndigheter. For unge akademikere på midlertidige kontrakter kan trusselen om et søksmål være nok til å tie kritiske røster. Det bør bekymre oss alle. Akademisk frihet er allerede under press i Brasil fra flere hold.

Hydro kan ikke være en del av denne utviklingen, og alle vi aksjonærer bør være urolige over at Hydro har gått så langt. Et selskap som ikke tåler kritikk tåler heller ikke fremtiden.