​Over og ut for Mugabe?

2015 var et bratt år for Zimbabwe, og 2016 ser ikke ut til å bli noe bedre. Løfter fra regime om at landets ressurser skal tilfalle folket har ikke materialisert seg. 2,2 millioner nye jobber har blitt lovet, men i stedet for ble over 30 000 statsansatte sagt opp i perioden juli til september i fjor. Det er ikke "Africa rising", men snarere en økning i fattigdom og høyere utgifter til skole, helse og mat som er realiteten for Zimbabwere flest. Tidligere i år ble presidenten 92 år, noe som ble feiret med kake og fest til en prislapp på 800 000 dollar. Festen ble avholdt i et område som har vært hardt rammet av tørke og påfølgende dårlig matsikkerhet. På toppen av dette ble lokalbefolkning i det tørkerammede område bedt om å betale 1 dollar hver for å bidra til bursdagsfesten. Korrupsjon brer om seg på alle nivå, og nylig ble det avslørt at 15 milliarder dollar fra diamantindustrien er "forsvunnet". Mugabe har fordømt gruveindustrien for å stjele disse midlene, men svært mange tror at partiet er godt kjent med praksisen og også tilrettelegger for at disse pengene kan forsvinne ut av landet.

Den elendige økonomien har ført til en massiv emigrasjon og hjerneflukt fra Zimbabwe, hovedsakelig til nabolandet Sør-Afrika. Zimbabwe var lenge stolt over å ha den høyeste lese-og skriveferdigheten på kontinentet med rundt 97%. Primærutdanning var inntil nylig svært god, men ettersom mange lærere ikke har fått betalt har det ført til stor emigrasjon. Det samme gjelder for sykepleiere, leger og advokater. Resultatet er dårligere velferd og en rettsstat som forvitrer.

Menneskerettighetssituasjonen har også forverret seg de siste årene. Enhver kritisk stemme og tegn til opprør blir slått ned på. Studentdemonstrasjoner mot økte skolepenger og dårlige boforhold på campus blir møtt med vold, trusler og fengsel. 9.mars i fjor ble også journalisten og aktivisten Itai Dzamara bortført, og har ikke blitt sett siden. Dzamara hadde lenge protestert foran parlamentet med krav om at Mugabe må gå. Dessverre ble han offer for regimets brutalitet.

Selv om bortførelsen av Dzamara og andre aktivister sender et signal til befolkningen om å være stille ser det ut til at mange nå har fått nok. Gårsdagens demonstrasjon i hovedstaden Harare tiltrakk seg så mye mennesker at det blir umulig for regimet å overse dem. Ettersom opposisjonsleder Morgan Tsvangirai ledet demonstrasjonen ble det også vanskelig for politiet å utføre vold mot demonstrantene, ettersom det ville ført til massiv internasjonal kritikk. Tvsangirai gjorde det også klart at denne demonstrasjonen bare er starten. Fremover vil det bli flere demonstrasjoner i de store byene i Zimbabwe.

Det blir interessant å se hvordan regimet svarer på dette opprøret. Mugabe var nylig i Kina og har uttalt at han er inspirert av sensuren og forbudet mot sosiale medier som eksisterer der. Foreløpig er sosiale medier en lomme hvor folket har kunnet uttrykke frustrasjon, og myndighetene har ikke hatt kapasitet til å overvåke. Nå som det nærmer seg valg i 2018 er det ventet at det demokratiske rommet blir mindre og at Zanu PF (Mugabes parti) vil finne måter å undertrykke den økende frustrasjonen på.

Svaret fra Zanu PF på kravene fra demonstrasjonen var som vanlig at det er sanksjoner fra vesten som er problemet, ikke dårlig styring og korrupsjon. Dette har partiet sagt i mange år, men flere og flere innser at det trengs et politisk skifte i landet. Folk er rett og slett lei av å vente, og lei av å høre at alle problemene i landet skyldes vesten.

SAIHs partnerorganisasjon, den nasjonale studentbevegelsen Zinasu, er en av de mest kritiske røstene til det sittende regimet i Zimbabwe. Vil du vite mer om Zinasu? Følg de på Facebook og Twitter, eller les mer på SAIH sine nettsider, her.

Du kan følge utviklingen live på Twitter, med hastagen #MDCTDemo.