Minister for hvem?

Vi kommer til å trenge 130 000 flere helsearbeidere enn det vi kan utdanne de nærmeste årene, ifølge utviklingsminister Erik Solheims uttalelser i Verdensmagasinet X. Disse skal ifølge Solheim og Arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen hentes fra utviklingsland. Utviklingsministeren sier at vi for å unngå å tappe kompetanse fra disse landene må betale for arbeidskraften vi importerer.En slik tilnærming reiser mange spørsmål. Å betale for importert arbeidskraft, eller utdannede personer som en gir arbeidstillatelse, er noe som har vært diskutert en stund allerede. Dette kan ha klare positive konsekvenser. Men når utviklingsministeren så tydelig sier at Norge må importere høyt utdannet arbeidskraft det er et underskudd på i disse regionene, kan en spørre seg hvem sin utvikling han er minister for.

Handler om menneskerDet grunnleggende i alle utviklingsprosesser er å ta utgangspunkt i behovet i landene det gjelder. En kan spørre seg om det i det hele tatt er tatt hensyn til det skjeve maktforholdet som råder i samhandling over grenser der forskjellene er enormt store. Å huske at de det er snakk om her er mennesker er helt nødvendig. Det høres kanskje selvsagt ut, men det kan noen ganger virke som om dette kun dreier seg om en debatt om ressurser.I den norske nasjonale helseplanen er etisk rekruttering et nøkkelbegrep. I denne står det at Norge ikke aktivt skal rekruttere helsepersonell fra land som mangler ansatte i sine helsesektorer: ”Grunnleggende for at utviklingsland skal lykkes bedre i å holde på sin kvalifiserte arbeidskraft i sine helsevesen er at rike land har en politikk som ikke tømmer fattige land for deres kvalifiserte helsearbeidere. Norge sikter mot å ha en slik politikk”.BetalingRegelen om betaling er kun et begrenset tiltak. Uansett hvilken form dette får som pengeoverføringer per hode, eller betaling for utdannelse i bytte mot fagpersonell, vil en ikke løse problemet med underkapasitet i utviklingsland eller forskjellene som gjør at mennesker ønsker å flytte til et land hvor halve året har en temperatur rundt null grader.Selv om en så for seg at Norge bygde og fullfinansierte sykepleierskoler i Zambia og ”importerte” halvparten av de uteksaminerte kullene, står en ovenfor visse moralske problemstillinger. Et så ”nobelt” tiltak vil uten tvil føre til at en stor del av de mest ressurssterke studentene ble sykepleiere i det norske helsevesenet og at vi ville skumme fløten av zambiske helsearbeidere. At Norge kommer til å gå så grundig til verks er vel også heller tvilsomt.Utdanning viktigAt Solheim nå retter oppmerksomheten mot utdanning ser vi på som svært positivt. Utdanning er dessverre blitt svært nedprioritert i denne regjeringens utviklingspolitikk, til tross for at høyere utdanning er helt nødvendig for å skape levedyktige samfunn. Solheims strategiske tilnærming til de såkalte pilarene i norsk utviklingspolitikk underkjenner dette, vi er derfor glade for at han nå vektlegger nettopp denne typen bistand.Regjeringen mener at internasjonale regler er viktig i kampen mot hjerneflukt. Det er helt klart at hva Norge alene gjør har relativt liten effekt internasjonalt. Landene med lavere terskel i forhold til blant annet språk står for en mye større del av immigrasjonen av fagarbeidere. At Norge ser det som sin rolle å gå foran for å skape internasjonale spilleregler kan være en av grunnene for et slikt utspill.

Forbedre rammebetingelseneBetaling for arbeidskraft vil kunne bremse inntaket og slik også utreisen av kvalifisert arbeidskraft. Dette vil selvfølgelig først ha vesentlig effekt hvis dette blir gjennomført praksis internasjonalt. Betaling for arbeidskraft vil også kunne føre til økt mengde utdannede i avreiselandene. Effekten av dette vil selvfølgelig være avhengig av hvor mange som betaler for ”import” av arbeidskraft i forhold til etterspørselen fra de som ikke gjør det. 

Like viktig er det at vi sørger for bedrede rammebetingelser i helsesektoren i de landene helsearbeidere reiser fra. Det er store sosiale omkostninger ved å migrere til Europa eller USA for å ta jobb, forholdene folk reiser fra er en helt klar medvirkende faktor som gjør dette til et valg en stiller seg ovenfor. I denne sammenhengen må vi se på kvaliteten i utdanningssystemet og sosial utvikling som samfunnet som helhet. Dette er spørsmål som må sees i sammenheng med at betaling for hjerneflukt skal en ha en helhetlig tilnærming til problematikken.