Lånekassen inn i Kunnskapsbanken

I hele verden ønsker flere unge å studere. For mange er dette et krav for å komme seg inn i arbeidslivet, for andre en døråpner til det livet de ønsker seg. Utdanning er også et gode for samfunnet – flere høyt utdannede mennesker betyr blant annet at samfunn får gode leger, byråkrater, lærere, gründere og ingeniører. FNs bærekraftsmål 4 handler om å sikre inkluderende og rettferdig kvalitetsutdanning for alle, og fremme livslang læring. Vi vil gjerne nå bærekraftsmålene, men da er det behov for kunnskapsbasert politikk og kritiske stemmer – og at flere tar høyere utdanning.

Samtidig som etterspørselen etter utdanning øker både hos unge og i samfunnet, har det gradvis skjedd et skifte internasjonalt i høyere utdanningspolitikk. Dette skiftet beskrives i rapporten «An Excluding Consensus», som lanseres av Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) og Norsk Studentorganisasjon (NSO) i morgen. Her presenteres utviklingen fra elite- til masseuniversiteter når det kommer til tilgang, konsekvenser av økt kommersialisering og ulike modeller for kostnadsbæring innenfor høyere utdanning globalt. I rapporten kan man blant annet lese at i Sør-Afrika har statens bidrag til høyere utdanning sunket med 1% hvert år mellom 2000 og 2010, samtidig som skolepenger i gjennomsnitt økte 2,5% i året i samme periode. I 2015 kulminerte myndighetenes feilslåtte politikk i studentprotestbevegelsen Fees Must Fall, som fortsatt demonstrerer for rettferdig tilgang til utdanning, og mot manglende tiltak fra myndighetene.

Sør-Afrika er ikke alene i dette politiske skiftet. Myndigheter verden over underfinansierer høyere utdanning, og skyver kostnaden over på studentene. Samtidig er det sterk framvekst av kommersielle aktører hvor offentlige midler ikke strekker til. Dette går ut over tilgangen på høyere utdanning, og stenger ute mindre privilegerte grupper. Underfinansiering rammer også kvaliteten og samfunnsnytten til universitetene, ved at de må ta imot stadig flere studenter på mindre midler. Da blir det lite igjen til forskning, undervisningskvalitet og oppfølging. Vi ser i dag at mange universiteter bidrar til å reprodusere og forsterke ulikheter i samfunnet. De burde heller ha stått i fremste rekke for å bekjempe disse forskjellene.

I Norge sørget etableringen av Lånekassen for at høyere utdanning kunne bidra til sosial mobilitet. Da Lånekassen ble opprettet i 1947 var ikke universitetene for alle, og å bruke flere år av livet sitt utenfor inntektsbringende arbeid var ikke et alternativ for de som ikke kom fra rike familier. Med Lånekassen fikk bondedøtre og arbeidersønner utdanne seg gratis. Da mer utdannelse ble normen i norsk arbeidsliv var ikke foreldrenes lommebok lenger avgjørende. I dag ser vi at flere lav- og mellominntektsland ikke gjør denne prioriteringen, men heller stoler på at markedet vil trå til der de offentlige systemene mangler kapasitet.

Globalt trenger flere lav- og mellominntektsland tilstrekkelige og rettferdige støtteordninger som sikrer reell tilgang til høyere utdanning for mindre privilegerte grupper. Ikke alle land har råd til en lånekasse, men ingen land har råd til å la høyere utdanning være et elitegode. For å kunne finansiere slike viktige fellesgoder må skattesystemene forbedres, og gode lån- og stipendordninger må på plass.

Her kan Norge dele av egne, gode erfaringer. Gjennom kapasitetsbyggingsprogrammene i Norads kunnskapsbank bistår Norge allerede en rekke land med ekspertise på skattesystem og ressursforvaltning. Kunnskapsbanken nyter tverrpolitisk enighet og kan vise til gode resultater. For oss virker det åpenbart at en institusjon som Lånekassen bør få være med inn i varmen. «Lånekassen for utvikling» bør etableres som en del av Norads kunnskapsbank.

SAIH og NSO oppfordrer med dette utviklingsministeren til å slå seg sammen med Lånekassen, og til å bidra til økt tilgang til høyere utdanning internasjonalt!

En kortere versjon av dette innlegget stod på trykk i Vårt Land 19. mars 2019.