Åtte år for kvinnekamp og skeives rettigheter

Kjersti skal ha to års permisjon fra SAIH for å jobbe i CARE. Og jeg, jeg gleder meg allerede til hun er tilbake. Har du møtt Kjersti? Hun har jobbet som programrådgiver i SAIH i åtte år. Kjersti som kan snakke seg både varm, glad og sint. Kjersti Augland? Hun høye, med det mørke lange håret. Kjersti på høye heler i friske farger og alltid nyklippet, så fresh at det kan gå kaldt nedover ryggen på oss i fotformsko sko og klø eller krøllfrie ull klær. Kjersti ser faktisk alltid bra ut, så bra at jeg har fått det litt lumske spørsmålet: «Hvordan ser Kjersti egentlig ut når hun går av flyet i Lusaka?».

Ikke bare har Kjersti fått oss til å strekke oss når det gjelder kleskoden i SAIH. Hun har stilt opp, år etter år, i ulike komiteer og arbeidsgrupper med ulik navn, som jobber for at kontoret vårt ikke skal se ut som en garderobe der folk bare setter fra seg det de måtte ha i hendene. Med budsjetter, som neppe har oversteget et firesifret tall, har Kjersti løftet det vi kaller for stua (fellesarealet) og rommene (kontorene) våre til noe litt mer stilrent og ryddig. Og jeg har delt rom med Kjersti i seks år. Det er jeg veldig fornøyd med.

Vi har stort sett holdt oss ganske høyt oppe. Kjersti har blitt tilbudt puter å slå på for å få ut litt aggresjon. Sex og frigjøring har vært gjennomgående temaer. Der jeg vil dure i vei raskest mulig, har Kjersti alltid en betrakting eller analyse, som gjør at jeg må tenke meg om enda en gang. Dermed er det ikke bare Kjerstis arbeid som blir grundig og godt arbeid. Det blir også mitt. Det jeg liker best med Kjersti er selvfølgelig latteren og humoren, men mest av alt liker jeg å være med på prosesser som Kjersti driver og leder. Da tenker jeg nytt og konstruktivt, og vet at Kjersti evner å inkludere mange synspunkt der vi ender med en god løsning.

Når Kjersti ikke har vært på rommet vårt og skrevet søknader, styrerpapirer og rapporter, har hun reist (for eksempel til Zambia, Zimbabwe og Sør-Afrika), holdt presentasjoner og vært i utallige møter. Og størst av alt, Kjersti har sørget for høy kvalitet på SAIHs arbeid med kjønn og likestilling.

Miniskjørtmarsj i Harare

Men da er det på tide å spørre henne selv: Kjersti, du har jobbet mange og lange dager for SAIH. Hva tenker du selv om årene i SAIH? - Det har vært en utrolig reise! Kjempespennende å få være med å utvikle bistands- og påvirkningsarbeidet til SAIH. SAIH er en organisasjon der man virkelig kan være med å gjøre en forskjell og bidra på mange ulike felt. Og vi er en organisasjon som tør å gjøre nye ting, ta litt sjanser. Som for eksempel å samarbeide med partnerorganisasjoner som er litt mer radikale og uredde enn gjennomsnittet, og sleppe seg litt laus og være ekstra kreative og modige i påvirkningsarbeidet. Og så har jo samarbeidet med partnerorganisasjonene i sørlige Afrika vært veldig givende, inspirerende, engasjerende og lærerikt. Det er et privilegium å få møte og samarbeide med så mange dyktige folk og se de endringene som de og vi får til. Jeg har lært ekstremt mye og forhåpentligvis bidratt litt også. Så må jeg også si at SAIH har mange engasjerte og dyktige ansatte og frivillige. Det har inspirert meg mye underveis og gjort at SAIH har vært en veldig god arbeidsplass å være del av.

- Er det noen høydepunkter du vil trekke frem? - Det har naturlig nok vært veldig mange høydepunkter. Noe av det jeg husker best nå og som var veldig inspirerende og spennende, er protestmarsjen til vår partner Katswe Sistahood i Harare i fjor høst. The miniskirt march ble den kalt. Bakgrunnen var at ei jente på 16 år hadde blitt trakassert på det groveste og fått klærne revet av på hovedbusstasjonen i Harare sentrum. Katswe er en feministorganisasjon som jobber for kvinners frigjøring. De arrangerte en protestmarsj gjennom Harares gater. Dette skjedde tilfeldigvis når jeg besøkte dem og selvfølgelig ble jeg med. Går ikke av veien for en skikkelig protestmarsj! Vi gikk gjennom gatene med miniskjørt og plakater med slagord som "My body-my rights". Men reaksjonen fra tilskuerne, 99% menn, var ganske sjokkerende - selv om jeg visste at dette ville vekke oppmerksomhet, og ikke bare positiv oppmerksomhet. Menn flokket seg rundt toget, stirret på miniskjørtene og rope "hore", "hore". Vi måtte ha politieskorte ut av området for å komme oss hjem.

- Aviser, radio og den nasjonale tv-kanalen rapporterte både negativt og mer positivt. Nyhetsoppleseren på den nasjonale tv-kanalen gikk til det skritt å si noen støttende ord til budskapet på slutten av sending - noe som er veldig uvanlig. Samtidig fikk de også mye negativ omtale, mange følelser blei satt i sving. Men man trenger å røske litt opp i holdninger og tankesett for å skape endringer. Etter noen måneder har marsjen resultert i at ministeren for kvinner, kjønn og utvikling og politiet støtter opp om en felles kampanje for å styrke kvinners rettigheter og mot at kvinner blir trakassert på det groveste på grunn av måten de går kledd.

- Hva sier du til folk som aldri har hørt om SAIH før – hva er SAIH, liksom? - Jeg pleier å si at det er studentenes og akademikernes solidaritets- og bistandsorganisasjon. Da pleier de fleste å reagere med et bekreftende "åja...". Og kanskje spesielt når jeg er ute og reiser har jeg møtt mange som kjenner oss på grunn av Radi-Aid. Som da jeg gikk i Pride-marsjen i Soweto township i Johannesburg og ble introdusert for en canadier: "Oh, you guys with the fantastic RadiAid video!"

- Og så blir det litt mer komplisert å gå inn i de ulike tematiske områdene. Det er ofte folk ikke skjønner helt hva jeg snakker om når jeg sier jeg jobber for seksuelle og reproduktive rettigheter… Hehe, det er vel en term som er mest brukt i bistandsverdenen. Jeg kunne ikke så mye om det selv heller før jeg begynte i SAIH.

- Det sies at du alltid ser fresh og flott ut. Mange lurer derfor på hvordan du ser ut når du går av flyet i Lusaka? - Hahaha, det kan nok diskuteres hvor fresh jeg er, men når jeg går av flyet i Lusaka en formiddag med stekende sol, etter 20 timer på reise, litt hovne bein og med en vinterblek hud mot det skarpe sollyset… Vel, da vil jeg fortest mulig komme meg inn i bussen som tar meg til der jeg skal bo og få meg en dusj. Har fått noen kommentarer fra partnere på om jeg er syk, når jeg går rett videre i møter. Det sier kanskje sitt.

- Hva håper du SAIH får til de neste to årene? - Jeg vet at SAIH kommer til å få til mye de neste to årene. Her er drivet og tempoet høyt, vi er blitt veldig mye synligere i Norge på de åtte årene jeg har vært her. Jeg tror SAIH kommer til å bli referert til enda mer i media og at vi har bidratt til a reise en ny stor debatt om utdanning.

"Just do it!"

- Hva er ditt hotteste tips til en som vil bli en «SAIH-er»? - Just do it! Bli med i et lokallag, og bli med på flest mulige samlinger og seminarer. Da lærer en mye og finner ut hva det er som virkelig engasjerer en. Og de som får jobbe i SAIH er veldig heldige. En får brukt både sin faglige kompetanse, sitt engasjement, får samarbeide med utrolig hyggelige og dyktige folk og det er en arbeidsplass med mye humor – en perfekt kombinasjon!

Ja, da er det er bare å ønske deg masse lykke til - heldige CARE! Jeg sitter her på rommet og venter.

Kari Anette Lindemann