Homohets og fotballglede

Skrevet av Ragnhild Nordvik, daglig leder i SAIH, og Espen Aleksander Evjenth, leder i Skeiv Ungdom.

De norske fotballklubbene snakker om inkludering, men har ikke vist noen interesse for å jobbe med homohets og holdninger knyttet til homofile i fotballen. Nå som eliteserielagene er i gang igjen etter sin korte VM-pause oppfordrer vi Norges Fotballforbund og klubbene til å engasjere seg og ta ansvar.

Alle fotballelskere har hatt intense dager nå under VM, fra første spark av bafana bafana på Soccer City-stadion for snart en måned siden. Det var et stort øyeblikk for sørafrikanere da landet skåret det første målet i et afrikansk fotball-VM. Og for et mål! Men blant de vuvuzela-blåsende tilhengerne på tribunen var det én fotballelskende sørafrikaner som manglet. Eudy Simelane var en høyt verdsatt fotballspiller på Springs Home Sweepers FC, og en tidligere spiller på det sørafrikanske kvinnelandslaget, banyana banyana. Hun brant for fotballen og engasjerte seg i arbeid med ungdom. Men Eudy Simelane fikk aldri med seg at hjemlandet fikk arrangere fotball-VM. I april for to år siden ble hun brutalt gjengvoldtatt, slått og knivdrept fordi hun levde åpent som lesbisk. Vitner forteller at gjerningsmennene ropte ting som ”du tror du er en mann, nå skal vi få se”. En venninne av Eudy fortalte senere om hva som møtte henne da hun kom til parken der Eudys delvis avkledde og blodige kropp var funnet noen timer før: ”Jeg vil aldri glemme pappaen hennes, som lå der på alle fire og tørket opp sin datters blod med hendene”.

(image) Demonstranter som minnes Eudy Simelane

I Sør-Afrika har noen lesbiske kvinner nå laget sitt eget fotballag – Chosen Few - som de bruker til å motarbeide homofobi både i fotballen og i samfunnet generelt. I tillegg til å spille fotball, selvsagt. I Norge er det flere åpent lesbiske kvinnelige fotballspillere, men tilsynelatende er herrefotballen en komplett heterofil arena. Thomas Berling er den eneste norske toppspilleren som har sagt offentlig at han er homofil, og en uke etter det la han opp som spiller fordi han var lei av homohetsen i fotballmiljøet. Tapet av fotballtalentet Berling for ti år siden har likevel ikke gjort at fotballklubbene har sett noen grunn til å gå i seg selv og se nærmere på hva de kan gjøre for bli mer inkluderende. Homohets i fotballsammenheng er ingen nyhet for de av oss som innimellom tilbringer tid på tribunene, men da bladet Blikk prøvde å spørre norske eliteserielag om de jobber spesifikt med holdningsarbeid knyttet til homofili var det bare halvparten av lagene som tok seg tid til å svare. Blant de som svarte var Strømsgodsets Jostein Flo, som slår fast at han ”tror ingen har den legningen i klubben”, og mener problemstillingen er ”bare tull”. Av klubbene som svarer er det bare Rosenborg som oppgir at de har jobbet aktivt med prosjektet ”Med idretten mot homohets”, og de er også den eneste eliteserieklubben som utmerker seg i Blikks utspørring ved å mene at dette er et tema som det er viktig å ta opp.

I juni var Norge med på å sette homohets på agendaen i Den internasjonale OL-komiteen (IOC) for første gang, da prosjektlederen for Med idretten mot homohets holdt en innledning på IOC- konferansen Sport for alle i Finland. Idrettsforbundet har kommet en lang vei fra å få tildelt Homofob-prisen for ti år siden til å i dag ha et eget prosjekt og jobbe aktivt med inkludering. Mens deler av idretts-Norge er stadig mer åpne for å jobbe med disse temaene er altså toppklubbene i fotball sinker i dette arbeidet.

I England, et fotballand som de fleste norske supportere ser opp til, har det de siste årene blitt et økende fokus på homofobi i fotballen. I 2008 ble Justin-kampanjen etablert, til minne om Justin Fashanu. Han stod fram som åpent homofil i 1990, som den første, og hittil eneste, profesjonelle fotballspilleren i England. I 1998 tok han sitt eget liv. Justin-kampanjen har som mål å informere om Justins liv og bekjempe homofobi i fotballen. 19. februar ble i år lansert som den internasjonale dagen for bekjempelse av homofobi i fotballen. BBC har også laget reportasjer om homofobi i fotballen, som kan ses på nettsiden kickitout.org. Denne nettsiden tar opp både rasisme og homofobi i fotballen. Norsk fotball har gjort en god innsats for å bekjempe rasisme i fotballen, men homofobi er dessverre ikke på agendaen.

I disse dager fyller den organiserte norske homokampen 60 år, noe som ble behørig markert og feiret under Skeive dager i Oslo. Men som 76 år gamle Vigdis Bunkholdt minner om i et intervju med Blikk, så kan ikke homokampen vinnes én gang for alle. Hun mener det vitner om manglende innsikt i hvor komplisert det offentlige rom er når folk mener at det i dag er uproblematisk å leve som åpent homofil i Norge. Idretten, og ikke minst fotballen, er en svært viktig offentlig arena, men gutte- og herrefotball er tydeligvis arenaer der homofile ikke skal ha en plass. Hvorvidt dette skyldes at homofile gutter forsvinner ut av lagene i ung alder eller at voksne homofile og bifile fotballspillere velger å skjule sin seksuelle orientering er vanskelig å si. Vi tror at det er en blanding. Det er lett å gjemme seg bak en idé om at det er homofile spillere sitt eget ansvar å stå fram, og at det som trengs for å endre holdninger bare er rollemodeller blant spillerne selv. Vi tror dette blir for enkelt. Vi kan ikke legge ansvaret på homofile spillere for å stå fram offentlig så lenge klubbene ikke gjør noe aktivt for å legge til rette for det. Så lenge klubbene ikke gidder, eller tør, å ta opp debatten vil gutte- og herrefotball forbli en lukket arena for homofile spillere. Og Norge, og klubbene, vil miste både kommende stjernespillere og engasjerte supportere.

Sørafrikanske Eudy Simelane ble drept fordi hun våget å leve åpent med hele seg. I Norge risikerer nok ingen fotballspillere å bli drept om de skulle stå fram som homofil. Men belastningen ved å være åpent homofil fotballspiller er for stor til at noen orker å ta den. Det er klubbenes ansvar, sammen med Norges Fotballforbund. Et ansvar vi utfordrer toppklubbene, supporterklubbene og Fotballforbundet til å ta.