Får urfolk plass i et nytt millennium?

I september samles FNs generalforsamling for å diskutere Millenniumsmålenes framtid. Dersom man skal oppnå både utryddelse av fattigdom, grunnutdanning for alle, likestilling mellom kjønnene, redusert barnedødelighet og de øvrige målene innen 2015, trengs det både en politisk kraftanstrengelse og et økonomisk løft. Kofi Annan har uttalt at til nå har det dessverre skortet på begge deler. Møtet i september er derfor avgjørende for Milleniumsmålenes framtid.

Fra et bistandspolitisk standpunkt er det slående i hvor stor grad Millenniumsmålene har monopolisert bistandsdiskursen. Den FN-artikulerte plattformen danner grunnlaget for arbeidet til nærmest alle bistandsaktører verden over, fra internasjonale agenter som Verdensbanken og Valutafondet til nasjonale aktører som Norad og til mylderet av ikke-statlige organisasjoner. Kamp mot fattigdom, sykdom og ulikhet og for utdannelse, bærekraftig utvikling og globalt partnerskap er selvsagt svært viktig, både fra et politisk, sosialt og etisk synspunkt. Imidlertid står de i fare for å avpolitisere internasjonalt støttearbeid ved å fokusere på symptomer i stedet for grunnleggende årsaker. Fra et urfolksperspektiv blir dette ytterligere problematisk.

Ifølge FNs Permanente Forum for Urfolksspørsmål kan Millenniumsmålene komme til å bli en katastrofe for urfolk. Kontroll over og utnyttelse av naturressurser er grunnleggende for utvikling av et land, ifølge den tradisjonelle utviklingstanken. Denne typen utvikling, med sitt fokus på ressursutnyttelse, infrastruktur, økonomisk vekst og modernisering, er regnet som en av de grunnleggende årsakene til urfolks problemer. Millenniumsmålene følger i dette sporet fordi de ikke har et integrert urfolksperspektiv; tvert i mot, urfolk er usynlig i dokumentet.

Usynligheten speiler en av de største utfordringene urfolk står overfor: mangel på dokumentasjon og statistikk som bekrefter deres situasjon. Det er fremdeles mange nasjonalstater som ikke anerkjenner urfolks tilstedeværelse innenfor sine grenser. Urfolk anses snarere som et hinder for utvikling. Fordrivelse, marginalisering og tvangsassimilasjon er teknikker nasjonalstater verden over har brukt og fremdeles bruker overfor urfolk. I internasjonale urfolksfora som FNs Permanente Forum bruker man begrepet databasert vold for å betegne denne usynliggjøringen. Et overgrep trenger som kjent ikke å være fysisk.

Millenniumsmålenes fokus på nasjonalstaten som enhet bidrar til å opprettholde dette. Videre, uten en bevisst og positiv urfolkspolitikk kan utviklingspolitikken komme til å ha en undertrykkende effekt. Vil en statistikk over fattigdom, barnedødelighet eller hiv/aids være sann dersom data for deler befolkningen er utelatt, fordi det mangler informasjon om urfolk? Er nasjonalstatens standardiserte grunnutdanning egnet for urfolk, eller bidrar den til å ytterligere marginalisere deres situasjon? Hjelper det å fokusere på bærekraftig utvikling i form av å bremse ressursutnyttelse, dersom urfolk ikke inkluderes i politiske beslutninger om områdene de forvalter? Hvor verdifullt er et ”globalt partnerskap for utvikling” dersom det ikke integrerer de 300 millioner menneskene som definerer seg som urfolk?

For urfolk er det et mål å nettopp motstå assimilasjon. Fattigdom, sykdom og mangel på grunnutdanning er reelle problemer urfolk står overfor, men de kan ikke sees ute av sammenheng med større, mer omfattende spørsmål. Nasjonalstatenes forsøk på marginalisering ved hjelp av tradisjonelle utviklingsprosjekter og usynliggjøring gjennom manglende dokumentasjon skaper økonomiske, sosiale og politiske hindre for adgang til deltagelse og makt. Mange urfolk har ikke muligheten til selv å definere ”utvikling” og ”utdanning”, til selv å legge premissene for hva disse begrepene skal inneholde og hva slags resultater de skal skape.

Millenniumsmålene er et tydelig eksempel på hvordan definisjonen av innhold og løsninger for global utvikling kan bli toppstyrt og generaliserende, uten å ta høyde for lokale behov og variasjoner. Den transnasjonale urfolksbevegelsen trenger støtte i sitt arbeid for å gjøre verdenssamfunnet bevisst på de problemstillingene de står overfor, samt måten den internasjonale utviklingsdiskursen bidrar til å usynliggjøre disse.

På toppmøtet i september har Norge en mulighet til å jobbe for at interessene til FNs Permanente Forum for Urfolksspørsmål ivaretas under forhandlingene om Millenniumsmålenes framtid. Norge har selv et sterkt fokus på både urfolk og Millenniumsmålene i sin bistandspolitikk, men er politikken konsekvent? All utviklingspolitikk, både norsk og global, må inneholde et urfolksperspektiv – og det må være integrert i, ikke atskilt fra, de grunnleggende linjene i politikken.

Kronikken er publisert i Klassekampen og Nordlys.