Akademisk frihet under alvorlig press i Brasil

Hvordan vil du beskrive situasjonen for akademisk frihet i Brasil i disse dager?

-Vi har fortsatt akademisk frihet, teknisk sett, men fremtidsutsiktene er dårlige. Med regjeringens autoritære signaler føler mange akademikere, spesielt i humaniora, at de er truet og trengt opp i et hjørne, forteller de Souza, som har arbeidet og studert i både Jemen, Storbritannia og India i tillegg til det som nå er hans hjemland.

Kan du gi noen eksempler på hvordan akademisk frihet er mer begrenset nå enn før?

-De første tegnene på dette dukket opp før valget i 2018 med Bolsonaros retorikk mot det han kalte «gender ideology» og for det han kalte «skoler uten ideologi». Det første begrepet er ladet med misogynistisk, homofobisk og moralistiske holdninger, mens det andre refererer til all form for sosial kritikk som venstrevridd og kommunistisk, fortsetter han.

-Under dette ligger et forsvar for en evangelisk-kristen lesning av verden som et nullpunkt for ideologi; som hevder å forsvare «barns naturlige uskyld mot ideologisk korrumpering fra lærerne deres.» I følge med dette kom han med offentlige uttalelser hvor han ba foreldre oppfordre barna sine til å bruke mobilene sine i klasserommene til å dokumentere lærere som var «kommunistiske» og å sende opptakene til regjeringen.

Regjeringen har tatt harde økonomiske grep for å stramme inn på støtte til høyere utdanning. Tidligere i år ble det lansert ekstreme budsjettkutt av utdanning generelt og universiteter og forskning spesielt, hvor ca 85 000 forskningsprosjekter mistet finansiering på dagen.

-I august lanserte regjeringen en politikk som er ment å peke ut en vei for offentlige universiteter for å jobbe med ekstremt redusert offentlig finansiering. Dette innebærer blant annet at lærestedene bør søke finansiering fra privat sektor og at disse investorene skal kunne blande seg inn i hvordan universitetene styres. Dette ville svært effektivt være en slutt på universitetenes autonomi og være spesielt truende mot humanioria, som i Brasil tiltrekker seg lite oppmerksomhet fra investorer i privat sektor.

Ting har forandret seg veldig raskt siden Bolsonaro kom til makten – hvordan kunne situasjonen for studenter og akademikere bli forverret så fort?

-Vi ble alle sammen overrasket, men i retrospekt kan to faktorer forklare dette: For det første, det utbredte hatet mot Arbeiderpartiet (PT – Partido do Trabalhadores), som har hatt makten i Brasil i nesten to tiår. Bolsonaro baserte kampanjen sin på hatet mot PT i ulike deler av befolkningen, spesielt hatet mot det mange mente var en ufortjent oppmerksomhet gitt av PT mot fattige og utdanningen av dem. Hatet mot PT er også det samme som mot akademikere, som også representerer kampen for sosial rettferdighet.

I forkant av valget ble den tidligere presidenten Lula fengslet og anklaget for korrupsjon. Han hadde gjennomført en rekke sosiale reformer i løpet av hans regjeringsperiode, men nektet gjenvalg på grunn av arrestasjonene.

-De sivile rettighetene som er vunnet av kvinner, rasialiserte og seksuelle-/kjønnsminoriteter, har blitt hevdet å true etablert moral og «den tradisjonelle familien», i følge de konservative delene av befolkningen som valgte Bolsonaro. Fengslingen av Lula åpnet veien for at Bolsonaro kunne vinne. Korrupsjonsanklagene mot Lula og PT er etter min mening summen av hatet mot dem og de sosiale oppnåelse de har oppnådd. Alle vet at korrupsjon er utbredt i Brasil og det begrenser seg ikke til et enkelt parti, mener de Souza.

Du holdt en presentasjon på Arendalsuka hvor du sa noe om at akademikere burde bli litt mer som terroristene de er anklaget for å være – hva mente du med dette?

-Jeg refererte til at akademikere i Brail ofte blir kalt venstrevridde og kommunister, noe som har fått samme klang som ordet «terrorister» har i Europa eller Nord-Amerika. Jeg tenkte på Antonio Gramscis begrep «posisjonskrig» der han reflekterte over om sosial transformasjon er vanskeligere når den kommer utenfra enn innenfra. I Brasil i dag er opposisjonen, akademikere og studenter i en minoritetsposisjon hvor vi har forsøkt å konfrontere regjeringen ansikt til ansikt, noe som har vist seg å være ueffektivt. Vi har tatt til gatene i to nasjonale mobiliseringer, noe som har vist seg å ha lite effekt. Heller enn å gi opp, burde vi nå prøve å jobbe innad i systemet for å endre det, i stedet for å forbli paralyserte.

Hvordan kan vi mobilisere internasjonalt for større akademisk frihet i Brasil?

-Jeg er ikke sikker, men internasjonal mobilisering til støtte for oss legger økt press på regjeringen. Dette kan fungere, slik vi nylig har sett rundt brannene i Amazonas. I det minste kan ekstern mobilisering gi oss moralsk støtte til å fortsette å kjempe i mot, avslutter han.