100 studenter besto kurs i sauehold: Fårepølser til besvær etter overbevisende sauetarmshow

Det er søndags morgen klokka 06.00, og jeg venter på Padre Claudio, sokneprest i Tiwanaku, like ved Titicacasjøen og rektor for stedets landbruksuniversitet. Universitetet for studenter som ikke er redde for å bruke hakke og spade. Jeg er invitert med på tur til provinsen Pacajes, til en landsby ikke så langt fra grensa til Peru og Chile. Vi skal overvære utdeling av vitnemål til 100 bønder som har deltatt på kurs i regi av universitetet. Reisen starter tidlig på grunn av dårlig vei etter måneder med regn. Padre Claudio og hans følge kommer til avtalt tid, og vi stuer oss inn i hans Toyota Landcruicer 84 modell, en bil som i følge presten har evig liv. Vi er åtte personer, og foruten de ansatte ved universitetet har vi med oss Isabel som er reporter i Kanal 7 og hennes kameramann. Begivenheten skal nemlig både TV- og radio-overføres.

Veivalget har vært uklart fram til avreisedag på grunn av oversvømmelser i området. De siste meldinger sier at veien via Viacha nå er kjørbar, og etter en liten diskusjon droppes idéen om å kjøre via Patacamaya, som er mye lengre. Den lille byen Viacha ble hardt rammet av flommen, som nylig har herjet store deler av Bolivia, Chile og Peru. I Bolivia regner man med at 70 prosent av veinettet er helt eller delvis ødelagt, og flere titusener familier har mistet sine hjem. Tidligere i uka besøkte jeg sammen med Padre Claudio en landsby ved Titicacasjøen, der mesteparten av de skjøre adobehusene (laget av soltørket jord blandet med organisk materiale) hadde kollapset. Konsekvensene av naturkatastrofer blir enorme i land, som i utgangspunktet har en dårlig og nedslitt infrastruktur.

Moses i Toyota LandcruiserVi passerer Viacha og idet vi kommer ut på andre sida kan jeg konstatere at landskapet er helt forandret. Jeg har vært der mange ganger men kan ikke huske den store innsjøen som strekker seg utover den flate vidda. De tørre elveleiene er forvandlet til hissige småstryk, og jeg lurer på hvordan vi skal komme over på andre sida. Midt i innsjøen har en buss strandet, og ved vannkanten står alle passasjerene som på en eller annen måte har blitt fraktet til tørt land. Vi avventer redningsaksjonen, og etter en stund er det vår tur til å prøve oss. For en Toyota Landcruicer med evig liv er en innsjø ingen hindring. Strategien er å legge seg bak en lastebil som skal fungere som bølgebryter, og vi legger ut i kjølvannet av det digre beistet av et kjøretøy. På lasteplanet foran står en fyr og filmer hele seansen kanskje med et håp om at dette skal bli et spektakulært show, mens Padre Claudio føler seg som en Moses som skal krysse Rødehavet. Jeg har allerede vann til langt over anklene, og Toyotaen med det evige livet er nå mer båt enn bil. Vi spøker lett anstrengt og ber Moses om å ta i bruk vingene dersom det skulle røyne på. Utrolig nok når vi andre sida, og jeg åpner bildøra slik at mesteparten av vannet kan fosse fritt ut.

Sauesugeren - høyslettas skrekkVi kjører videre vel vitende om at dette var den største utfordringen. Senere skal vi bare passere noen elveleier. Padre Claudio er i godt humør etter bragden og ber oss fortelle anekdoter. Vi snakker om siste dagers hendelser og spesielt om den store sauesugeren som for tiden herjer høylandet. Avisene har skrevet side opp og side ned om "El Chupacaura", et monster som i følge øyenvitner ser ut som en stor, turkis flaggermus, og som angriper saueflokker. Mange bønder har lidd store tap. Monsteret er Bolivias svar på ulveflokken i Atnadalen, tenker jeg. De siste dagene har "El Chupacaura" fått konkurranse av ufo-landingen i Oruro, som også er vel bevitnet av flere. I et land der steinene vokser og øgleblod er beste middelet mot øyekatarr, er alt mulig.

Langs veien dukker det opp små landsbyer, og Padre Claudio vil vite navnet på alle. Geografisk tilhørighet er viktig i Bolivia på samme måten som i Norge. "Hvor kommer du fra?" og "Da kjenner du vel kanskje Carlos Quispe eller Lídia Mamani?" er vanlige introduksjonsspørsmål.

Migrasjon og spøkelseslandsbyer Neste stoppested er Comanche, en liten landsby ved foten av en steinete ås. Stedet er kjent for sine kaktuslignende planter, som blomstrer én gang etter 100 år og deretter tørker inn. Fjellet er fullt av fire meter høye svarte monolitter og noen mindre, som ennå ikke har nådd 100 årsdagen. Comanche har en gang vært et livlig sted, men er i dag en av høylandets mange spøkelseslandsbyer. Fortsatt bor det noen familier i noen av husene, men de aller fleste har flyttet inn til El Alto der jeg for tiden bor.

Før vi ankommer Pando der høytidelighetene skal finne sted, stopper vi i Corocoro. Kobberets hovedstad står det på et nesten uleselig skilt. Nok en landsby som virker nærmest folketom. Langs veien inn til sentrum ligger to store skolebygninger som i størrelse ikke står i forhold til de ytterst få menneskene vi kan spore langs veien. Mario, som er med i bilen, forteller at han er fra Corocoro, og at denne gruvelandsbyen for bare tyve år tilbake hadde rundt 15.000 innbyggere. Men da kobber- og tinnprisene falt dramatisk på åttitallet mistet Bolivia sin viktigste eksportinntekt, og mange av gruene ble nedlagt. Migrasjonen til de større byene begynte, på jakt etter andre måter å livnære seg på.

Vi kjører inn i Pando en time for sent i henhold til det planlagte programmet. Det er likevel ingenting som vitner om at dette er stedet hvor det skal foregå en stor lokal happening. Noen kommer oss i møte og vi blir ønsket velkommen med varme håndtrykk og en kopp varm melk med quinua, en lokal kornplante. 30 håndtrykk og et par kopper quinuamelk senere tar vi oss en tur i landsbyen i påvente av at alt skal bli klart til vitnemålutdelingen. Pando ligger vakkert til med den vestlige Andesfjellkjeda i bakgrunnen. Sajama, Bolivias høyeste fjell på godt og vel 6500, tårner i midten av den snøkledde rekka. Vi går bort til den nedlagte jernbanestasjonen, og et skilt forteller oss at Pando ligger 3926 meter over havet. Padre Claudio er mest opptatt av alt det flotte jernvirket som ligger og ruster, og som han kunne brukt til noe nyttig ved universitetet. Eusebio, Tiwanaku-universitetets tusenkunstner, har allerede mange idéer om hvordan man kunne lage fundamenter til flaggstenger, forsterke drivhusene eller bruke jernet i byggingen av nye fjøs. Men dette er statens eiendom, og det blir med tanken. Jeg tenker mest på hvordan landsbygda står og forfaller. Stasjonsbygningen, et ærverdig hus bygd i gylden stein og golv i edeltre, kunne vært brukt til noe nyttig for landsbybefolkningen, men etter at jernbanen til Chile er nedlagt ser området mer ut som en kullisse i en amerikansk westernfilm.

Vi drar tilbake og i løpet av en halvtime er "plazaen" forvandlet til en festplass med girlander og oppheng av de fargerike bolivianske "awayos", vevde tøystykker som blant annet angir geografisk tilhørighet og som inngår i folkedrakten. Bolivias bunadstoff, men også et praktisk klede til å bære alt fra grønnsaker til unger i. Jeg ser av fargesammensetningen og mønsteret at vi fortsatt befinner oss i La Paz fylke.

Vitnemål og avgangsfestJeg har aldri sluttet å undre meg over bolivianerne når de lager fest. For en liten stund siden var det ingenting som tydet på at det skulle skje noe som helst, mens nå er plassen full av folk. Hvor kom de 200 menneskene fra, og hvordan har de klart å rigge alt utstyret og pyntet plassen i løpet av halvtimen vi har vært borte? Vi blir geleidet bort til æresbordet. Jeg tenkte at jeg skulle ha en litt mer anonym rolle siden jeg ikke er på jobb for SAIH, og min organisasjon heller ikke er hovedsponsor. Men her slipper man ikke unna, og det er litt vanskelig å være anonym som eneste hviting, som att på til raver et par hoder over en gjennomsnittlig aymara. Ved æresbordet sitter allerede en festpyntet gruppe "mallkus og jacha mamas", de tradisjonelle lederne for aymara-indianerne i sine ponchoer og polleras (aymarakvinnenes lange skjørt, og som gjerne kan være syv skjørt oppå hverandre). Ponchoen er et bevis på makt og beskytter dessuten mot onde ånder. De mannlige lederenes makt understrekes av pisken, "el chicote" som de har hengende bak på ryggen. Las jacha mamas, de kvinnelige lederne er kledd i sine fineste smykker og noen flotte sjal i tillegg til pollera og bowlerhatt. De rikeste aymarakvinnene bærer gull i store mengder og har gjerne et sjal laget av vicuñaull (slektning av lama og alpakka) som er svært kostbart. Padre Claudio har en gang tidligere frarådet meg å gifte meg med en aymarakvinne. Det betyr alt for store utgifter, og han har kanskje rett når de fineste vicuñasjalene kan koste flere tusen kroner. Kvinnene som sitter ved siden av meg er betydelig enklere kledd, men like fullt staselige.

Foran æresbordet står nærmere 100 studenter oppstilt. Flere er godt voksne mens andre er i tenårene. Universitetet legger vekt på at utdanning skal være for alle uansett forkunnskaper. Derfor arrangeres det egne kurs for lokale bønder i tillegg til den vanlige universitetsutdanninga. Jeg merker meg at halvparten er kvinner og tenker at endelig begynner satsingen på å gi kvinner mulighet til utdanning å gi resultater. Før utdelingen av vitnemål skal det holdes taler. Padre Claudio er først ut. Han er en stor folketaler, en katolsk prest med inderlig kjærlighet til sitt folk og aymarakulturen. Han taler om Gud og Pachamama (Moder jord), og han taler om landbruket og hvordan utdanning er porten til store avlinger og gode melkekyr. Han er en ekte potetprest, som heller snakker om næringsrike grønnsaker og drømmen om en skogkledd høyslette, enn om frelse og fortapelse. I dag handler det blant annet om sauehold som er den viktigste næringa i Pando og omegn. Bøndene har gjennomgått kurs i "Sauehold og kommunal styring med et kjønnsperspektiv" - en rar kurstittel kanskje, men praktisk opplæring sammen med demokratiutvikling utgjør den perfekte kombinasjon. Jeg skjønner bare bruddstykker av talen siden det meste foregår på aymara, men til slutt kan jeg være med på et "Jallalla Pando, Jallalla Pacajes" - Leve Pando, leve Pacajes.

Talene fortsetter, noen studenter framfører dikt og La Paz-sangen synges. Neste post i programmet er presentasjoner av alt det studentene har lært og utdeling av vitnemål. Vi forflytter oss til bygdas kulturhus som er lekkert pyntet, og på nytt skal jeg sitte ved æresbordet. Først av alt skal bygda ære de som æres bør og i mitt tilfelle, de som ikke æres bør. Likevel blir jeg kalt fram, denne gangen som representant for USAID, Norge. Jeg vet ikke om amerikanerne hadde satt pris på min nye tittel, men de er jo representert siden vi senere får servert coca cola. Jeg blir bekranset med ringblomster samt en gruvehjelm i kobber hengende i en sløyfe med farger fra det bolivianske flagget. Deretter spilles Mendelsohns bryllupsmarsj, og hvem vet om dette er den første og eneste gangen at akkurat den marsjen spilles for meg. Deretter blir jeg overstrødd av "mistura"- bitte små papirbiter på størrelse med rusket fra en hullmaskin. Dette har jeg vært med på før, og jeg vet ikke hvor mye man har bannet på det hotellet der jeg har bodd på mine tidligere reiser, når gringoen nok en gang kommer tilbake etter en tilstelning, og de må støvsuge hele hotellet.

Som sagt tidligere hadde jeg tenkt å være minst mulig synlig, men nå er det min tur til å holde tale. Heldigvis har jeg skjønt tegningen, og jeg graver fram noen velbrukte poeng om utdanningens betydning for utvikling og historien om hvordan potetene fra Andesfjella i sin tid reddet nordmennene fra hungersnøden. Min lille tale avsluttes med en hilsen på norsk, denne gangen uten at det skjer på oppfordring. Aymaraspråket er omtrent på størrelse med norsk, og i et land der de indianske språkene har vært og fortsatt er undertrykt av verdensspråket spansk, kjennes det riktig å formidle at det også finnes mange andre språk som gjelder.

Pølser og anatomiUnder studentenes presentasjon får vi en leksjon i sauens anatomi og symptomer på sauesykdommer, en forestilling uten sensur. Virkelige innvoller trekkes ut av bøtter og vises fram, tarmer og lunger blåses opp foran et fjetret publikum, og det hele avsluttes med servering av sauepølser og yoghurt. Kanskje ikke den mest appetittvekkende kombinasjonen for oss som helst ser at kjøttprodukter er noe som ligger vakumpakket i kjøttdisken og minner minst mulig om opprinnelsesdyret. Men jeg spiser ferske og røkte pølser og skryter med all grunn av produktene som de har lært å lage. Jeg har mange ganger tenkt at jeg befinner meg i situasjoner som jeg umulig kunne ha forestilt meg den gangen jeg holdt på med å utdanne meg til sosionom. Sauedrift har aldri vært min sterkeste side, men jeg lærer noe nytt hele tiden Nå kan jeg for eksempel fortelle at sauen er importert til høgsletta, og i mange områder har sauedriften fortrengt den tradisjonelle lamaen og alpakkaen. Mange mener at det har vært en økologisk ulykke siden sauen i motsetning til kameldyrene spiser opp rubbel og bit, både planter og røtter. Dessuten har sauen klover som skader plantene, og i et område der jorda er skrinn og plantene nærmest trosser seg fram, kan dette få store konsekvenser. Men sauen er nå en gang kommet til Andes, og landbruksuniversitets pragmatiske holdning er at da får man lære folk riktig sauedrift. Samtidig taler de kameldyrenes gode sak for å få bøndene til å gjenoppta de mer tradisjonelle formene for landbruk.

Studentene har gjennomgått et 780 timers kurs som er imponerende når man tenker at de fleste har en stor familie å forsørge, og da blir kampen for det daglige brød viktigere enn å sitte på skolebenken. Stolte kommer kursdeltakerne fram én etter én, og jeg får den ære av å dele ut flere av vitnemålene. Alle er vi høgtidsstemte, og jeg blir rørt av at dette betyr like mye for den erfarne bonden som sikkert allerede er bestefar, som for den unge jenta som nettopp har avsluttet videregående. Alle skal deretter fotograferes, og spesielt de unge jentene mener at jeg skal være med på bildet.

Etter nok en runde med taler, uttallige håndtrykk og en stor porsjon kylling med grønnsaker og poteter i alle fasonger og konsistenser, er vi klare til å dra. Det har vært en fantastisk dag, selv om taletrengte aymaraer også har gjort det til en veldig lang dag. Vi skal kjøre den andre veien tilbake, og etter den halsbrekkende øvelsen tidligere på dagen, priser jeg meg lykkelig over at vi ikke skal krysse samme innsjø i mørke.

Moses på gjørmegrunn På veien stopper vi i nok en landsby, og da finner Isabel, TV-reporteren på at hun skal intervjue meg. Hun ber meg om å fortelle hva jeg synes om Bolivia og hvilke prosjekter min organisasjon er involvert i. Jeg snakker om det fantastiske Bolivia, landet med så mange muligheter, og jeg snakker om utfordringer innen utdanningssektoren, som er vårt felt. Da vi forlater landsbyen kommer en mann springende etter oss for å advare oss om et sumpområde like utenfor. Mange har kjørt seg fast akkurat der, men Padre Claudio Moses har som vanlig stor tro på Toyotaen med evig liv. Men denne gangen går det veldig dårlig. Vi blir sittende fast i ei søle som er som gelé, og etter noen ekstra trykk på gasspedalen kan vi være sikre på at vi ikke kommer oss opp herfra med det første. Det begynner å bli mørkt, og Isabel som er en talefør dame, kjefter på Moses og sier at han kjører som en nybegynner. Vi andre tenker vel vårt, men det er lett å være etterpåklok når man selv ikke er sjåføren.

Her er det ingenting annet å gjøre enn å brette opp armene og begynne å jobbe. Vi sklir oss ut i søla for å se på ulykka. Dette ser alt annet en bra ut. Noen spør om El Padre har tatt med en eller annen form for slepeanordning eller kanskje en spade, men Toyotaen er nesten kjemisk fri for ekstrautstyr. Bare en liten jekk som ikke er beregnet på annet underlag en hard asfalt. Jeg tenker vel noe om hvordan det er mulig å legge ut på en tur på landsbygda, vel vitende om at halve Bolivia nylig har ligget under vann, uten å ta med så mye som et slepetau. Spesielt når vi (Padre Claudio og jeg) bare et par dager i forveien måtte dra opp en minibuss fra søla. Men her lever vi i nuet, og det kan ha sine fordeler og ulemper.

Arbeidet begynner. Noen drar til de nærmeste gårdene for å få tak i redskap, mens vi andre starter jakten på stein. Ikke vet jeg hvordan vi skal klare å jekke opp bilen fra søla, men det finnes tydeligvis en plan. Det begynner å bli skikkelig mørkt, og når sola går ned forvandler høgsletta seg til et goldt isøde. Selv om det er tyve grader om dagen, kan det godt bli minusgrader når sola forsvinner. Det er ikke lett å finne flate steiner med bare en halvmåne til lys, og det viser seg at vi må bestige en ås for å finne det vi leter etter. For en som ennå ikke er helt akklimatisert til 4000 meters høyde, er dette hardt arbeid. Vi snubler oss oppover noen elveleier og åkermarker for deretter å returnere til søla med så mye stein vi orker å bære. Etter syvende turen hiver jeg etter pusten og ønsker meg til et lavere og varmere land, men her må det mer stein til. En mann passerer, og forteller at han jobber som lærer i nærmeste by. Siden bussen ikke kom i dag, må han gå de åtte timene for å rekke skolen i morgen. Da blir mine småturer opp i åsen for ingenting å regne.

De andre kommer tilbake med noen redskaper som de har fått låne, og vi graver, bærer stein og jekker. Flere av oss har allerede hatt et par mageplask i søla, det er kaldt og Isabel kjefter. Men Padre Claudio er ukuelig optimist og hjelper oss til å holde motet oppe med sine vitser og historier. En militærbil kommer og vi øyner håp om hjelp. Padre Claudio ser imidlertid skeptisk ut, og han får rett. Militæret er ikke akkurat kjent for å være serviceminded, og etter at de har hånet vår hederlige innsats drar de videre.

Fire timer senere er vi på en mirakuløs måte oppe av søla. Eusebio har jekket fire timer i strekk, og ikke skjønner jeg hvor han har hentet kreftene fra. Jeg ankommer El Alto klokka ett på natta, og sliten vasser spøkelset inn i leiligheten på jakt etter senga.