Zimbabwere forsømmer sin rolle som arbeidsgiver

(image) Francesca Mandeya jobber for SAIHs partner CIVNET

29. mars vil Zimbabwere gå til valg. Ikke mindre enn fire valg vil de måtte foreta denne dagen. De vil velge ny president, ny nasjonalforsamling, nye ordførere og senatorer. Mandeya fremstiller valgkampen som en jobbintervjuprosess og sammenligner forholdet mellom velgere og potensielle representanter med forholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver.

Potensielle ledere kommer til folket og ber om å bli ansatt – det er dette valgkampen dreier seg om skriver Mandeya. På samme måte som en jobbsøker forsøker å selge sine tjenester gjennom å lage en attraktiv CV, lover politiske kandidater å levere tjenester som for eksempel å innføre nye lover som vil beskytte innbyggerne, godt lederskap osv. Det blir lovet mye om hvor bra ting kommer til å bli hvis velgerne gir den rette kandidaten en mulighet til å arbeide for dem. Noen sier at et valg er et uttrykk for folks demokratiske rettigheter. Mandeya legger også vekt på at velgerne ikke bare har rettigheter, men også plikter. Velgernes viktigste forpliktelse er å evaluere sine valgte lederes utførelse av sine oppgaver, og si klart i fra når gjennomføringen av jobben ikke står i stil med det som blir lovet og rett og slett gjør slutt på arbeidsforholdet. Hvorfor er det slik at Zimbabwiske velgere ikke stiller spørsmål når deres representanter ikke leverer de resultater de lovet før valget og gir dem sparken? Hvorfor lar velgere deres representanter glemme at de er ansvarlige ovenfor sine velgere? Hvordan har det seg at flertallets makt blir svelget og at den valgte representanten agerer som hersker over folket? Er Zimbabwere dårlige arbeidsgivere?

Mandeya mener at Zimbabwere ikke har gjort jobben sin som arbeidsgiver ettersom de ikke har holdt sine representanter ansvarlige for deres feilslåtte politikk. Hvorfor fortsetter Zimbabwere å betale strøm- og vannregninger når tjenestene ikke blir levert og hvorfor møter de ikke opp på offentlige kontorer og ber om en forklaring på at tjenestene som de har betalt for uteblir?

Overalt i Zimbabwe sier folk at noe må gjøres. Spørsmålet er hvem er det som skal gjøre noe? I Mandeyas øyne har folk gitt fra seg sin makt og underkastet seg sine valgte representanter. Det paradoksale er at Zimbabwere begynner å kalle sine valgte representer for sjefer etter valget.

29. mars vil Zimbabwere igjen ha mulighet til å velge sine ”tjenere”. De nyvalgte representantene bør innføre en lederstil som viser at de har forstått hvor makten kommer fra og være ansvarlige ovenfor folket som har innsatt dem. Mandeya oppfordrer Zimbabwere til å ta sitt arbeidsgiveransvar på alvor 29. mars og ansette kandidater som er ydmyke og villige til å rapportere til folket. Arrogante kandidater bør ikke lenger bli ansatt.

Mandeyas betraktninger vil være lett å kritisere og mange vil nok si at Zimbabwere generelt ikke kan klandres for å ikke ha vært seg sitt ansvar som arbeidsgiver bevisst de senere årene. Det kan argumenteres for at velgere har forsøkt å velge sine ledere, men at de fleste valg som har blitt avholdt i Zimbabwe de senere årene ikke har vært frie og rettferdige. For det første har det vært ulik mulighet til å delta i valgkampen for regjeringsparti og opposisjonsparti og for det andre har velgernes faktiske stemme ikke kommet til uttrykk ettersom det har blitt jukset med valgresultatene til fordel for president Mugabe og hans parti ZANU PF, som har vunnet alle valg siden frigjøringen i 1980. Etter presidentvalget i 2005 ble det for eksempel telt opp dobbelt så mange stemmer for Mugabe enn det var registrerte velgere i valgkretsen Uzumba-Maramba-Pfungwe, i fylket Mashonaland East. Godt valg!

Les mer om valget i Zimbabwe her.

Francesca Mandeya jobber for SAIHs partner CIVNET