Vi ble kastet ut

​"Denne gangen var det flere politimenn som gikk direkte til Eva og Vilde, de tok med seg passene og kom fort tilbake og ba dem gå av bussen", skriver de tre SAIH-aktivistene Eva Lien, Almaz Asfaha og Vilde Kjerkol fra Vest-Sahara.

I går, etter en 15 timer lang busstur, ble vi kastet ut av Vest-Sahara og sendt på en 10 timers biltur til kystbyen Agadir. Vi var et steinkast unna Vest-Saharas hovedstad Laayoune i det vi ble tvunget til å snu.

Før vi reiste hadde vi kjøpt billettene separat siden Almaz kunne gå for å være en lokal, og dermed skulle sitte alene på bussen. I det Eva og Vilde kjøpte bussbillettene fikk de spørsmål om hvorfor de skulle til Laayoune, og hva de hadde der å gjøre.

Vi tok nattbussen og ble ikke stoppet i noen av check-pointene før de siste fem timene av bussturen. Det var tre lange pauser underveis på turen, og vi turte nesten ikke å gå ut av bussen. Vi hadde blitt litt paranoide om at folk kom til å stille spørsmål om hvor og hva vi skulle.

Under den første check-pointen måtte alle på bussen vise legitimasjon. Almaz viste bare billetten og politimannen gikk videre til Eva og Vilde og spurte om passet deres. Han gikk ut av bussen med passene og sjekket dem grundig med de andre politimennene. De fikk passene tilbake og vi kjørte videre. Neste check-point var ikke langt fra Laayoune og denne gangen gikk politimannen direkte til Eva og Vilde og spurte etter passene deres.

Denne sjekken gikk også ganske fort og nå kunne vi se byen, men like etter at bussen passerte den siste check-pointen ble vi stoppet igjen. Denne gangen var det flere politimenn som gikk direkte til Eva og Vilde, de tok med seg passene og kom fort tilbake og ba dem gå av bussen. Vi trodde nå at Eva og Vilde ville få problemer, men at Almaz skulle slippe inn siden hun ikke hadde vist passet på noen av de foregående check-pointene.

Vilde og Eva ble spurt «Hvor er vennen deres? Hvor er den tredje personen?» Mens Vilde og Eva ble avhørt gjennomgikk politiet bussen flere ganger. De gikk forbi Almaz flere ganger før de begynte å se på passene til alle passasjerene og etterhvert spurte de Almaz om ID.

Hun forsøkte å late som hun ikke forsto hva de mente og viste igjen bussbilletten, men etter at flere politimenn insisterte på å se passet måtte hun gi opp og ble så kommandert til å forlate bussen. De ble meget overrasket over at passet til Almaz var norsk og lurte på om hun hadde noe annet.

Under avhøret sa vi at vi ikke tilhørte samme gruppe men de trodde ikke på oss. Mest sannsynlig fant de ut at vi var tre siden vi fløy sammen til Marrakech og hadde bodd på samme hotell dagen i forveien. Under avhøret snakket de bare over oss og da Almaz spurte om hva som var problemet sa de bare «standard procedure» og «no problem».

Vi var i avhør i en time hvor de stilte spørsmål om yrke, hva vi skulle hvem vi skulle møte og hvorfor. Vi prøvde å si at vi skulle møte noen venner som vi kjenner fra Norge, men det svaret aksepterte de ikke. De sa at vi ikke slapp inn i Laayoune på grunn av at vi skulle møte «separatister», som de kaller saharawiene som ikke finner seg i undertrykkingen og menneskerettighetsbruddene.

De sa at vi er velkommen tilbake en annen gang som turister, men dette er lite sannsynlig da de har registrert all informasjon om oss. Deretter fikk beskjed om at vi skulle kjøres til Agadir og vi måtte betale for taxien 1500dh, men det nektet vi, så vi endte med å betale 500dh til sjåføren.

Vi ble tvunget til å sette oss i bilen uten passene våres, men fikk de tilbake like før vi kjørte. Etter 20 meter kjøring stoppet sjåføren for å fylle bensin og en ung mann (antakelig en saharawier) viste V-tegnet til Vilde og som smilte og viste samme tegn tilbake. Sjåføren fikk det med seg og sa grundig i fra at det ikke var ok. Underveis hadde vi kontakt med Bergensgruppen som hadde blitt kastet ut like før oss. Deres opplevelse av avhøret var noe mer intens.

Sjåføren var hyggelig men bestemt. Etter noen timer, da stemningen hadde løsnet litt, foreslo han at Almaz kunne gifte seg med ham. Han kjørte 120km/t store deler av turen og den falleferdige mercedesen var ikke utstyrt med bilbelte. Å kjøre uten bilbelte over så lang tid i så stor fart med konstante forbikjøringer var veldig ubehagelig, særlig siden vi ikke var i en posisjon der vi kunne be sjåføren om å kjøre roligere.

På turen til Agadir var vi gjennom 15-20 check-points hvor vi måtte forklare samme historie gjentatte ganger. Noen ganger fortalte sjåføren et eller annet og politimennene lo og lot oss kjøre videre. Noen politimenn ville også ta oss i hånda og syns åpenbart det hele var festlig. Da bilen vi satt i ble stoppet under fartskontroll og sjåføren viste passene våre og slapp unna bot.

Han kjøpte en tajin med geitekjøtt på et gatekjøkken og heller ikke her fikk vi lov til å forlate bilen. Deretter råkjørte han til en litt shady plass der vi satt og delte tajinen på 4. Vi var meget fornøyd med maten siden vi ikke hadde spist mat på over 20 timer. Neste måltid var 6,5 timer etter dette.

Vi ankom Agadir i 23.00-tiden. Mobilene våre var døde etter mye kontakt med både Erik Hagen fra Støttekomiteen for Vest-Sahara, bergensgruppen og familienen våre som var bekymret for oss. Først i 24-tida fikk vi endelig kontakt med bergensgruppen og sjekket inn på samme hotell i Agadir, Hotell Arana.

Politiet visste allerede at vi skulle bo her siden bergensgruppen hadde sjekket inn og det var tydelig at de hadde satt i sving sivilpolitiet som skal fotfølge oss resten av turen. I det vi satt og spiste middag satt politiet på andre siden og fulgte med. Så langt har dette vært meget surrealistisk!

Vi er opprørte over å ha blitt fratatt muligheten til å dra til Laayoune og snakke med saharawiene, og at de marokkanske myndighetene nedlegger så mye ressurser i at deres menneskerettighetsbrudd ikke skal bli kjent.

Mens vi sitter og skriver dette i hotellets lobby sitter det tre sivile politimenn rett bortenfor oss og følger med på hver minste ting vi gjør og rapporterer tydeligvis alt videre fortløpende.