Trump har forstått verdien av utdanning. Har Norge glemt den?

Autoritære ledere angriper skoler og studenter. Mens Norge kutter utdanning i bistandsbudsjettet.

Dette debattinnlegg stod først på trykk i Dagsavisen 1. juli.

23 ganger om dagen, hver dag, angripes en skole eller et universitet et sted i verden. Slike angrep har økt dramatisk de siste årene. Barn og studenter drepes, lærere fengsles og bibliotek brennes. Dette er ikke tilfeldige ofre for krigens brutale realiteter. Det er en strategi. Autoritære ledere verden over angriper skoler, universiteter, studenter og lærere fordi de vet at utdanning har kraft til å forandre samfunn og utfordre makt.

Mønsteret gjentar seg gang på gang. Når Donald Trump tar kampen mot det amerikanske demokratiet, angripes universitetene med budsjettmotorsag og studenter trues til taushet. I Afghanistan er kvinner fratatt retten til utdanning etter sjette klasse. I Gaza har Israel systematisk angrepet utdanningssektoren i det flere FN-eksperter omtaler som et «scholasticide» – en systematisk og målrettet ødeleggelse av et helt utdanningssystem. I Russland skrives lærebøkene om, og nye alternative historiefortellinger får forrang i skolen.

Alle de ovennevnte eksemplene kan spores tilbake til den samme, grunnleggende innsikten: Utdanning er makt. Metodene er ulike, men målet er det samme.

Utdanning er ikke i seg selv nøytralt. Det kan være et fantastisk verktøy for frigjøring, men kan også være et kraftfullt instrument for undertrykking. Derfor er kampen for gratis, inkluderende kvalitetsutdanning også grunnleggende politisk. Når 273 millioner barn står utenfor skolen, de aller fleste i land preget av fattigdom, konflikt og ulikhet, er det ikke bare en tragedie for disse barna, men en sårbarhet som både autokrater og ekstremister utnytter. Samfunn uten utdannede borgere har svakere demokratisk motstandskraft.

Norads fattigdomsrapport fra 2025 viser at økning i utdanning sto for om lag 45 prosent av den globale inntektsveksten per innbygger mellom 1980 og 2019, og hele 60 prosent av inntektsveksten blant den fattigste femtedelen av befolkningen. Utdanning er ikke et biprodukt av utvikling. Det er en av de største driverne vi kjenner til.

Norge burde vite dette bedre enn de fleste. Vårt eget velferdssamfunn ble bygget på utdanning – et system der fellesskolen gir kunnskap og muligheter til de mange, ikke de få. En sønn av en fisker fikk tilgang til den samme grunnleggende kunnskapen som embetsmannens datter. Det var ikke tilfeldig at dette også skapte et av verdens mest jevnbyrdige og demokratiske samfunn. Utdanning og kampen mot ulikhet henger sammen.

Norge har også historisk vært en sentral aktør i global utdanningsbistand. Vi har bidratt til at millioner av barn har fått tilgang til utdanning i land der dette ellers ikke ville vært mulig. Det er en arv vi burde være stolt av, men som vi nå har begynt å forvalte dårlig. De siste årene har nemlig norsk støtte til global utdanning falt betydelig, med 70 prosent, eller rundt halvannen milliard kroner, noe som tilsvarer 2,8 millioner skoleplasser.

I forslaget til revidert statsbudsjett som kom nylig akselereres denne trenden, og støtte til global utdanning kuttes ytterligere.

Trump og hans like har forstått verdien av utdanning, og bruker sin makt til å begrense den. Det er det Norge må gjøre noe med: ikke med kutt og taushet, men med en tydelig og ambisiøs politikk for at alle barn og unge, uansett hvor de er født, skal få sin rett til utdanning, kunnskap og en fremtid de selv kan påvirke.

Innlegget er undertegnet:

• Henriette Reierson Johnstone, leder i SAIH
• Gunvor Knag Fylkesnes, generalsekretær i Plan International Norge
• Geir Røsvoll, leder i Utdanningsforbundet
• Henriette Westhrin, generalsekretær i Redd Barna
• Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk
• Kristin Mansaray, leder i Operasjon Dagsverk
• Marit Sørheim, daglig leder i Atlas-alliansen
• Per-Inge Bjerknes, generalsekretær i Norges Blindeforbund
• Erik Lunde, generalsekretær i Strømmestiftelsen