Kjønnsapartheid i Afghanistan

Forrige uke var det skolestart i Afghanistan. Men ikke for jenter over 6. klasse. De får ikke gå på skole. De får heller ikke studere.

Dette debattinnlegget stod først på trykk i Dagsavisen

Kvinner er i praksis utestengt fra høyere utdanning i Afghanistan.

Det er nærliggende å omtale dette som et utdanningsforbud. Men det gir et for snevert bilde av situasjonen. Det vi ser i Afghanistan i dag, er et system der kvinner systematisk holdes utenfor samfunnet.

Et mer presist begrep for å beskrive dette er kjønnsapartheid.

I Afghanistan har Taliban innført et omfattende sett av regler som begrenser kvinners liv. Kvinner stenges ute fra utdanning, arbeidsliv, helsehjelp og rettssystemet, og bevegelsesfriheten er sterkt begrenset. Alle disse «tiltakene» henger sammen og forsterker hverandre i det som er grove brudd på kvinners helt grunnleggende menneskerettigheter.

For noen uker siden deltok jeg på FNs kvinnekommisjon. Der hadde jeg noen sterke møter og samtaler, og det ble tydelig for meg hvor viktig det er å faktisk bruke begrepet kjønnsapartheid om situasjonen i Afghanistan. Det ligger alene mye makt i språk, men i dette tilfelle handler det også om mangel på juridisk hold.

I dag er apartheid anerkjent som en forbrytelse mot menneskeheten, men kun knyttet til rase. Systematisk undertrykking basert på kjønn er ikke på samme måte anerkjent i internasjonal rett. Det betyr også at situasjonen for kvinner i Afghanistan ikke fullt fanges opp av de eksisterende rettslige kategoriene.

La oss være ærlige. Internasjonal rett er sjelden rask i møte med nye former for undertrykking. Ei heller undertrykking vi vet har funnet sted over lengre tid. Det gjør det desto viktigere å stille noen grunnleggende spørsmål:

Er begrepsapparatet vårt godt nok til å beskrive det som skjer?

Og hva gjør det med responsen dersom vi ikke har et presist nok språk for å fange det opp?

Kjønnsapartheid er et begrep som i økende grad brukes for å beskrive situasjonen. Likevel er det fortsatt i begrenset grad en del av den politiske samtalen.

Å anerkjenne kjønnsapartheid vil ikke i seg selv endre situasjonen for kvinner i Afghanistan over natten. Men det vil kunne gi et tydeligere grunnlag for å beskrive og ansvarliggjøre systematisk undertrykking av kvinner.

Når kvinner nektes utdanning, handler det ikke bare om tilgang til skole og universitet. Det handler om muligheten til å delta i samfunnet, til å forme eget liv og til å utfordre maktstrukturer. Når et helt system er bygget for å hindre dette, må også begrepene og de juridiske verktøyene være presise nok til å fange det opp. Kjønnsapartheid er et slikt begrep.

Nå gjenstår spørsmålet om det også skal få en plass i internasjonal rett. Og spørsmålet er om land som Norge er villige til å løfte det.