SAIH tidllig ute med kvinnebistand

I 1979 kom SAIH med en egen resolusjon om u-hjelp og kvinner. Der ble det fastslått at det var nødvendig med egne kvinneprosjekter. SAIH mente at de kvinneprosjektene som nå fantes hadde lite å bidra med i kvinnenes reelle hverdag. En forutsetning for å lykkes var at slike prosjekter måtte drives fram av kvinnene selv, og generelt sett måtte utviklingstiltak planlegges med sikte på å nå kvinnene spesielt. Dette innebar en omlegging av norsk u-hjelp, mente SAIH. Det hjalp lite med programerklæringer, het det i resolusjonen, så lenge det meste av bevilgningene støttet en utvikling som undergravde småprodusenter og eiendomsløses muligheter til å livnære seg selv.

Nå fulgte en rekke seminarer og møter som tok opp temaet "kvinner i u-land". Medlemsbladet SAIH-perspektiv hadde et eget temanummer om dette emnet, og det ble ellers lagt vekt på å trykke kvinnestoff i de øvrige numrene. Det ble også laget et hefte om kvinner i utviklingsland med tittelen "Utenfor brutto nasjonalprodukt".

SAIH hentet mye inspirasjon gjennom de mange framtredende kvinnene som representerte frigjøringsbevegelsene disse årene.Mye av pengene som SAIH samlet inn gikk spesielt til prosjekter som kom kvinnene til gode. Blant annet støttet SAIH et nystartet prosjekt i Zambia som ga namibiske kvinnelige flyktninger mulighet til et års lederutdanning. South West Africa People’s Organisations (SWAPO) flyktningleirer i Angola ble bevilget midler til undervisningsmateriell spesielt med tanke på de kvinnelige flyktningene, samt til et eget lese- og skriveprogram for kvinner.I flere år ble ANCs kvinnesekretariat i Zambia støttet, både med penger og utstyr.