Mellom hemmelige organisasjoner, karismatiske pastorer og trange studenthybler

(image) I samtale med frivillig fra SAIHs partner HIV respons centre på UNZA

Jeg, sammen med medstudent-aktivist Heidi fra SAIH på Høgskolen i Oslo, fulgte med Runar, Kjersti og Sindre fra kontoret på årets aktivistreise til Zambia.

Aktivistreise skjer ved at i vårt tilfelle to modige studenter fra Høgskolen i Oslo (Heidi Bade) og Universitetet i Oslo (meg selv), drar på reise, og kombinerer slik rollene som student, lokallagsaktivist i SAIH og turist i fremmed land. Målet med aktivistreisene er å få økt og dypere forståelse for hva slags organisasjon SAIH er, og hva SAIH gjør (og ikke gjør) i de landene vi ”er i”. I vårt tilfelle innebærer det å bli kjent med de ulike partnerorganisasjonene SAIH samarbeider med i Zambia, og hvordan slik partnerbasert bistandsarbeid fungerer. Personlig har jeg vært med i SAIH og jobbet frivillig i ulike lokallag i flere år, uten å ha fått et særlig solid grep om hva SAIH egentlig driver med utenfor Norge, eller hva de bruker de innsamlede midlene til. Dette til tross for at kunnskap om dette er tvingende nødvendig for å kunne rettferdiggjøre tier-ordningen overfor mine medstudenter, en sentral oppgave for nettopp lokallagene på campuser rundt om i Norges land. Siden jeg ikke er den eneste i SAIH som har det slik, er spredning av kunnskap om partnere og om opplevelsene vi har hatt en sentral oppgave og viktig målsetning for aktivistreisen.

Min personlige kunnskapsmangel og usikkerhet var hovedmotivasjonen min til å delta (ironisk nok, siden man skulle tro at de samme manglene kunne gjøre meg uskikket til å være med, men nei!). Og jeg forsto fort at jeg var blitt med på en perfekt tur. Reisen har vært lærerik, engasjerende og sterkt motiverende. (image) I tillegg til Kjersti (programgrådgiver for Zambia) var SAIH-leder Runar med, og informasjonsrådgiver Sindre var med i begynnelsen. I løpet av det snaut to uker lange oppholdet rakk vi å møte alle SAIHs partnerorganisasjoner i Zambia. På møtene lærte vi mye om hva de ulike organisasjonene jobber med, og hva slags planer de har fremover. Det var ekstra givende å høre om spesifikke prosjekter SAIH finansierer, og jeg tror hele reisefølge ble imponert over alt arbeidet som gjøres. I tillegg til alle møtene var vi også blant annet med på en kartlegging gjennomført av vår partner Young Women in Action i et av Lusakas fattige utkantstrøk, der målet var å samle inn data om forhold i lokalsamfunnet knyttet til unge kvinners stilling, og problemer som vold i hjemmet, tenåringsgraviditeter og skole-dropouts. Mesteparten av tiden oppholdt vi oss i Zambias hovedstad Lusaka, men vi tok også en snartur til Kitwe i Copperbeltdistriktet nord i landet. Her ligger Zambias mange kobbergruvene, og området var åsted for en av de tidligste urbaniserings- og industrialiseringsprosessene i Afrika. Vi hadde møter med hiv/aids- kontoret på Copperbelt University (CBU), som er den eneste partneren vår med tilholdssted utenfor Lusaka, samt restene av studentbevegelsen på universitet. Studentunionen på CBU har nemlig ikke vært i funksjon siden lederne ble utvist fra universitet i fjor høst etter en demonstrasjon.

SAIH har seks partnerorganisasjoner i Zambia, fem av dem med hovedkontor i Lusaka. Ikke overraskende var dagene hektiske, og taxiturer på kryss og tvers av den store byen ble rutine. Kjøpesentere og brede gater med store biler preger mye av byen, og sør-afrikanske restaurant- og butikkjeder dominerer. I andre områder ligger skranglete township-hus spredt utover. Mange av disse boligområdene er bygget uten tillatelse av myndighetene, med den konsekvens at en rekke offentlige tjenester ikke leveres. Det var i et av disse områdene vi besøkte en ”community school” drevet på frivillig basis av en menighet, og møtet med skoleklassen og den karismatiske pastoren var sterk kost for nordmenn som knapt nok er vant til søndagsgudstjeneste med den norske statskirken.

(image) På dette rommet bor det fire studenter. Her lager de mat, spiser, leser og sover

I dette reisebrevet kommer jeg ikke bare til å skrive om SAIHs offisielle partnere i Zambia. Vi hadde nemlig utrolig nok tid til å snakke med flere organisasjoner enn de seks SAIH har formelt samarbeid med. Fordi studentsolidaritet og studentpolitikk- og velferd i Sør er svært viktige politiske arbeidsområder for SAIH, hadde vi flere møter med studentbevegelsen i Lusaka, som heldigvis er i bedre forfatning her på University of Zambia (UNZA) enn på CBU. UNZASU, University of Zambia’s Student Union, er den største og viktigste studentunionen i Zambia, og fungerer i dag i praksis også som den nasjonale studentunionen (spesielt etter hendelsene på CBU). Som studentunioner flest er også UNZASU mest opptatt av vanlige student- velferdssaker som studentboliger, kantinemat, studieavgift og lesesalsplasser. Likevel er utgangspunktet noe annerledes enn det studentbevegelsen i Norge står overfor.

Campusområdet på UNZA er gammelt og i dårlig forfatning, det er alt for få lesesalsplasser og kapasiteten til biblioteket er for liten. Det er lett å sette bibliotekets manglende ressurser i sammenheng med SAIHs tidligere kampanje om akademisk frihet og open access som en av løsningene for å redusere de globale ulikhetene i fordeling av kunnskap. Men det kanskje største problemet er studentboligene, der kapasiteten for lengst er sprengt. Resultatet er at studentene bor altfor mange på hvert rom, som i utgangspunktet er små. Siden studentene bor mange sammen og gjerne lager mat og så videre på studenthyblene er det lett å se for seg konsentrasjonsproblemene som er nødt til å oppstå, spesielt siden mangelen på lesesalsplasser er konstant og biblioteket mangler vitale ressurser.

(image) Campus

Lånekassen og det faktum at studieavgifter ikke eksisterer ved offentlige høyere utdanningsinstitusjoner i Norge reflekter målet om at høyere utdanning skal være tilgjengelig for alle uavhengig av klassebakgrunn og personlig økonomi. Også UNZASU kjemper for at høyere utdanning skal demokratiseres og være oppnåelig for alle uavhengig av økonomisk stilling. Dette er ikke tilfelle i Zambia i dag, for studieavgiftene er skyhøye (gjerne tilsvarende flere månedslønner) og stipendordningene når ikke ut til alle studentene (ca 70% av studentene får riktignok statlig stipend). Et sentralt spørsmål for studentbevegelsen, som UNZASU anerkjente som et dilemma i møter med oss, er derfor om man kan godta høyere studieavgifter for å bedre studentvelferden. Det ser ut til at de nyvalgte studentlederne nå sier nei til økte studieavgifter. Derfor synes de overordnede målsetningene til studentpolitikerne å være uforenelige, all den tid Zambias regjering under ledelse av president Rupiah Banda ikke gjennomfører et kjempeløft for høyere utdanning i Zambia. Men utdanningssektoren må konkurrere om offentlige midler med andre like viktige formål, og spesielt helsesektoren krever store ressurser i kampen mot hiv/aids. Dessuten ble Zambia som råvareeksportør av kobber rammet hardt av den internasjonale finanskrisen, fordi råvareprisene falt dramatisk søm følge av krisen. Selv om kobbergruvene ikke er statlige og beskatningen er lav, får et prisfall store konsekvenser for den zambiske økonomien gjennom andre kanaler enn direkte nedgang i statens inntekter. Mer om utfordringene på campus i saken ”Sprekker i fasaden”

Akademisk frihet og tilgang til kunnskap var hovedfokus for informasjonsarbeidet og det politiske arbeidet i Norge for to år siden gjennom 2008- kampanjen. I år er studentsolidariteten rettet mot lesbiske, homofile, bifile og transpersoners rettigheter (LHBT-rettigheter), siden dette er tema for årets politiske kampanje. Særlig er retten for LHBT-personer til høyere utdanning sentralt. Derfor var det ekstra spennende å møte en organisasjon som jobber i det skjulte med nettopp LHBT-rettigheter. Som flere nyhetssaker det siste året har vist, er ikke sørlig Afrika det beste stedet å bo hvis man vil leve åpent utenfor hetereonormen. Slik er det også i Zambia, der man fremdeles finner spor etter det britiske koloniveldet i den nasjonale lovgivningen. Sex mellom to menn defineres som ”unaturlig” og i strid med ”naturens orden”, og er derfor forbudt ved lov, i en lovtekst som har stått uforandret siden Viktoriatiden. Fordi organisasjonen ikke opererer åpent som en LHBT-rettighetsorganisasjon nevner heller ikke jeg organisasjonen ved navn her. Under dekke av å være en helse-NGO jobber de med LHBT-rettigheter i det skjulte, og går svært forsiktig fram. Årsaken til hemmeligholdet er ikke så mye forbudet mot ikke-heterofil sex som dårlige erfaringer på 90-tallet med å komme ut i offentligheten. Legatra, den første LHBT- organisasjonen i Zambia, førte på 90-tallet motsatt taktikk av den organisasjonen vi møtte, fordi de trodde det zambiske samfunn var klar for liberale reformer. Dette var ikke tilfelle, og organisasjonen ble tvungent oppløst i 2001 av daværende president Frederick Chiluba. Over en snau tiårsperdiode var Zambia uten en åpen, politisk LHBT-bevegelse. På den norske ambassaden i Zambia møtte vi Lars Sigurd Valvatne, som er ansvarlig for prosjekter knyttet til godt styresett (good governance) på ambasaden. Han trakk fram både den norske og svenske ambassadens åpne engasjement til støtte for Legatra som destruktivt tatt den zambiske samfunnskonteksten i betraktning. I dag holder ambassaden en lavere profil, men er med i en referansegruppe med en rekke andre ambassader som har kontakt med LHBT-miljøet.

I tillegg til å bli motarbeidet av både den katolske kirken og andre mindre kirkesamfunn (vekkelsesbevegelser vokser raskt i Zambia som i mange andre østlige og sørlige afrikanske land) må LHBT-aktivister vokte seg vel for å bli stemplet som en fare for afrikansk kultur og levesett. For eksempel stemples lesbiske og homofile for å være ”u-afrikanske” (en yndet betegnelse brukt av diverse afrikanske politiske og religiøse ledere), eller for å være Vestens kulturimperialister. Derfor er det viktig at den norske ambassaden holder en lav profil i saken, noe Valvatne var veldig bevisst på. Det samme gjelder SAIH når vi som første bistandsorganisasjon i Norge startet et bistandsprogram der vi støttet organisasjoner som jobber med LHBT-rettigheter. Det har som sagt vist seg tidligere at den hvite manns engasjement for LHBT-rettigheter har gjort mer skade en nytte. Man kan forøvrig spørre seg, slik homoaktivist Michael A.Jones gjør, om det ikke er homofobi som er importert til Afrika, og ikke homofili.

Jeg håper dette reisebrevet kan inspirer folk til fortsatt å vise studentsolidaritet, og ikke minst jobbe beinhardt med årets kampanje om LHBT-rettigheter! Hvis det ikke er selvsagt etter å ha lest denne teksten: søk om å få bli med på neste års aktivistreise! Det er lærerikt og engasjerende, og ikke minst oppløftende, siden du får se på nært hold hva SAIH-tierne går til, og hvor mye bra som gjøres med de, relativt sett, beskjedne midlene organisasjonen disponerer.

P.S. Vil du lese mer om turen og hiv/aids i Zambia, les intervjuet med ”20 år med hiv” og mer om utfordringene på campus ”Sprekker i fasaden” på SAIHs nettsider. (image)