Masterstudie for tøff mayangnakvinne

- Da jeg bestemte meg for å flytte til Managua for å studere, sa kjæresten min at vi måtte gifte oss. Jeg satte som en betingelse at jeg måtte få studere videre, ellers ville jeg ikke gifte meg med ham, forteller Melba. - Han sa ja, vi giftet oss og er fortsatt gift i dag, sier hun og smiler.

(image) Melba er 42 år og mayangnaindianer. Jeg treffer henne i Bilwi i Nicaragua på URACCANs og SAIHs konferanse om urfolkskvinner og høyere utdanning. Konferansen er akkurat avsluttet, og vi spiser lunsj sammen i den varme kantinen før hun reiser inn til byen igjen. Universitetscampusen ligger et stykke utenfor sentrum, og studentene reiser med buss fram og tilbake.

Progressiv prestepappa

Melbas far var prest i den moraviske kirken, og på alle måter en spesiell mann forteller hun. –Han var opptatt av at vi skulle få en utdannelse, ikke bare brødrene mine men særlig vi jentene. Han sa alltid at vi måtte studere, sier hun. – Folk rundt ham sa at kvinner ikke trengte utdannelse, de skulle jo bare gifte seg uansett, men faren min var ikke enig i det. Selvfølgelig kan kvinner også studere!, sa han alltid.

Det var ikke bare i forhold til utdanning at Melbas far var moderne og ukonvensjonell. - Siden faren min var prest, kunne han ikke selv bruke prevensjon, betror Melba meg. - Likevel snakket han åpent med oss barna om det, og satte seg ned med oss med brosjyrer for å forklare hvordan vi kunne beskytte oss mot å få flere barn enn vi selv ønsket.

Begrenset skoletilbud

Melbas vei til universitetsstudier, jobb, og familie har vært lang. Siden Melbas far var prest, flyttet de en del da hun var liten, men det er i den lille mayangnalandsbyen Awastingni hun har de dypeste røttene sine. Her bodde hun mesteparten av oppveksten. Både moren og faren var aktive i menighetens arbeid, men etter lange arbeidsdager kom de hjem og hjalp barna med leksene. Familien hadde ikke mye penger, og skoletilbudet i Awastingni var også svært begrenset.

- Da jeg kom til 4. klasse måtte jeg slutte på skolen, men jeg tok 5. og 6. klasse på deltid. Etter det sparte foreldrene mine det de kunne i lang tid, til de hadde nok penger til å kjøpe et hus i Puerto Cabezas. Dit flyttet jeg sammen med tre søstrene mine og fikk gjennomført secundaria (ungdomsskolen). - Mens jeg gikk det tredje året av secundaria fikk jeg jobb som sekretær. Ved siden av skolen hadde jeg tatt et skrivemaskinkurs. Faren min betalte for det også.

Arbeidsgiveren satset

Etter hvert fikk Melba jobb som sekretær i CIDCA, et forsknings- og dokumentasjonssenter. Hun hadde ikke høyere utdanning, men takket være en god arbeidsgiver åpnet det seg en unik mulighet. – Det fantes ikke noe universitet på Atlanterhavskysten på denne tida, men arbeidsgiveren min satset på sine ansatte, og to kvinner og en mann fra jobben min tilbud om utdannelse i Managua som en del av jobbene våre, sier hun. Det var på denne tiden Melba giftet seg. - CIDCA ønsket at vi kom tilbake til kysten etter endt utdannelse. Jeg fortsatte å jobbe med dem etter at jeg hadde fullført studiene mine i sosialt arbeid. I dag er jeg koordinator for radioen til CIDCA og gjennomfører URACCANs masterprogram på deltid.

Melba er på mange måter en utypisk mayangnakvinne. Det er få mayngnaindianere i Nicaragua som har tatt høyere utdanning. Selv om det kan synes som om ting har gått greit for henne, har det ikke vært uten kamp. - Det har ikke vært lett, sukker hun. - Det er mye diskriminering. Jeg er fra en minoritetsurfolksgruppe, og opplever at jobber blir prioritert til andre.

Støtte på veien

Men hun har også opplevd å få støtte på veien. - Jeg studerer nå til mastergrad på URACCAN. Jeg ba sjefen min, en mann, om lov, sier hun og smiler. – Det hadde ikke vært like greit for alle, men han sa ja. Og så kan jeg bare berømme kvinneperspektivet her på URACCAN. Sekretariatet her har sørget for å få fram kvinner, sier Melba.

Melba har kjempet for å komme seg dit hun er i dag, men kanskje har hun bidratt til å gjøre veien litt lettere for de som kommer etter henne. - Jeg har en datter på 19 år som bor og studerer i Managua, sier Melba før hun løper for å rekke bussen til byen. - Hun vil gjerne bli dataingeniør, og det studiet finnes ikke på kysten. Hun har reist til Managua, og mye har endret seg der siden jeg studerte. Jeg håper bare hun kommer tilbake hit når hun er ferdig, avslutter hun.