Det som kan telles er ikke alt som teller

Asle Toje har rett om en ting: bistandssystemet er overmodent for reform. Det er det få som jobber med internasjonalt utviklingssamarbeid som er uenige i. Spørsmålet er ikke om bistanden bør endres, men om vi skal bevege oss fremover eller bakover.

SAIHs tilsvar til Asle Tojes innlegg i Panorama 09.06.2026, Slutt på gavmildheten.

Tojes reformpakke kommer med tre hovedingredienser: betal for resultater, prioriter kontantoverføringer og sats på blended finance. I sum skal dette reformere bistanden ved å gjøre den slankere, smartere og ærligere. Det han i realiteten tilbyr er en modell som i stadig større grad er på kollisjonskurs med lokalt ledet utvikling og den gryende internasjonale konsensusen rundt hva som faktisk gjør utviklingssamarbeid, bistand, effektiv.

Kontanter løser ikke alt

Toje er sterkest når han argumenterer for at bistand bør være resultatorientert. Den offentlige støtte til bistand avhenger av å kunne vise til konkrete resultater, og ansvarlighet og etterprøvbarhet er åpenbart viktig. Men ansvarlighet er ikke det samme som å late som om ethvert utviklingsmål kan måles med samme målestokk.

La oss ta Tojes konkrete eksempel: kontantoverføringer. Bevisene er sterke – helt siden Mexicos Progresa og Brasils Bolsa Família har forskning vist at det å gi mennesker penger øker velferd, bedrer helse og gir økt økonomisk trygghet. Å stole på at mennesker vet hva de trenger er bare grunnleggende respekt, ikke radikalt.

Men kontanter tar deg bare så langt. Kontantoverføringer beskytter ikke skeives rettigheter. De styrker ikke en uavhengig fri presse, eller urfolks rett på land. De bygger ikke sivile institusjoner som stagger autoritære krefter og holder myndigheter ansvarlige for undertrykkelse. Det er det organiserte grupper mennesker, sivilsamfunnet, som gjør. Kontantoverføringer og støtte til sivilsamfunn – eller internasjonal solidaritet om du vil - er ikke konkurrerende svar på det samme spørsmålet. Slike falske motsetninger bidrar til å ta bistandsdebatten tiår tilbake.

Private investorer går dit pengene er trygge, ikke dit behovet er størst

Det samme problemet oppstår i entusiasmen for blended finance. Private investeringer har åpenbart en rolle å spille i internasjonal utvikling, men en utfordring er at investorer som hovedregel foretrekker stabilitet, forutsigbar inntjening og risiko på et håndterlig nivå. Med andre ord foretrekker de de stedene der utfordringene er minst alvorlige. Ikke der behovet er størst, men der pengene er trygge.

Der Toje likevel bommer totalt, er i konklusjonen der han hevder at bistand fremover nødvendigvis vil handle mindre om internasjonal solidaritet og mer om geopolitisk lojalitet - og forkler det som politisk realisme. Her er han i godt selskap med Trump-administrasjonen som har forsøkt noe lignende: Bistand skulle utelukkende tjene nasjonal egeninteresse, allierte skulle belønnes, og utfordrende partnere fikk ta lua i hånda og gå andre steder. USAID var ett av ofrene, og millioner ble rammet. Dette er bistand som lojalitetsprogram forkledd med gode intensjoner om effektivisering av bistanden for å kunne “gjøre mer med mindre".

Norge er ikke USA

Men Norge er ikke USA. Vi har ikke samme geopolitiske posisjon, de samme kommersielle interessene eller den samme historien. Det vi derimot har, er et fremdeles relativt godt rykte bygget på troverdighet i arbeid med menneskerettigheter, seksuelle og reproduktive rettigheter, fred- og forsoningsarbeid (riktignok ikke alltid med like stor suksess), og langsiktige partnerskap bygget på forutsigbarhet. Å forkaste dette for å imitere en modell som vi i sanntid er vitne til at krakelerer foran øynene våre er ikke realisme. Det er bare bemerkelsesverdig dårlig timing.

Bistandssystemet trenger reform, ikke revolusjon. Vi må endre for å bevare, for å si det på Tojesk (hvorfor de konservative i bistandsdebatten plutselig har blitt revolusjonære utfordrere som vil ofre både baby og badevann får bli en diskusjon for en annen gang).

Bistanden trenger mer ansvarliggjøring, bedre evaluering av resultater, sterkere lokalt eier- og lederskap og mer tillit. Læringen som er gjort og bevisene som er frembragt over de siste tiårene er helt konsistente. Effektivt utviklingssamarbeid krever investeringer i felles eierskap mellom partnere, fleksibilitet til å gjøre raske tilpasninger, og organisatorisk kapasitet til å lære underveis. Sivilsamfunnet kan ikke reduseres til en “kontraktør” i denne modellen, men selve forutsetningen for en effektiv bistand som skaper best mulig langtidseffekt.