Livsviktig ordning for studentaktivister er truet

Mens tusenvis av nye studenter innrulleres ved norske høyskoler og universiteter, er det studiestart for en håndfull studentaktivister som har blitt utvist, forfulgt eller fengslet i hjemlandet grunnet sitt politiske engasjement. For fjerde gang er et nytt kull med Students at Risk-studenter klare for å fullføre utdanningen de er blitt fratatt. Men i år kan være siste gang norske universiteter og høyskoler ønsker nye Students at Risk-studenter velkommen.

Det har ikke blitt satt av friske midler til fremtidige opptak i ordningen og en politisk beslutning fra Utenriksdepartementet står på trappene før statsbudsjettet for 2019. I juni fikk utenriksminister Ine Eriksen Søreide et skriftlig spørsmål i Stortingets spørretime om Students at Risk-ordningens framtid. SAIH stiller seg kritisk til svaret, og mener det vektlegger uheldige premisser for å vurdere hvorvidt ordningen har vært vellykket og bør videreføres.

Utenriksministeren gir ingen avklaring på veien videre og neglisjerer ordningens suksess som et verktøy for å styrke og beskytte menneskerettighetsforsvarere ved å vri saken til å omhandle innvandringspolitiske hensyn. Søreide legger snevert til grunn studentenes returforutsetninger som eneste målbare suksesskriterium når hun viser til at det kun er to studenter som har vendt hjem etter fullført utdanning, og at det er ønskelig at dette tallet skal øke.

Det er riktig at det kun er to studenter i det første kullet som flyttet hjem like etter fullført utdanning. Men det utenriksministeren ikke nevner i sitt svar er at majoriteten av de omlag 40 studentene som har kommet gjennom ordningen fremdeles studerer og derfor naturligvis stadig befinner seg i Norge. Det er kunstig å måle ordningens resultater når premisset om retur er det eneste som ligger til grunn. Studentene har svært ulike utgangspunkt og etter endte studier finnes det ingen klar fasit for hva de kan eller skal gjøre. Uteksaminerte Students at Risk-studenter har hittil vendt hjem, fortsatt studier i Norge eller andre europeiske land, fått seg jobb eller ikke sett noen annen utvei enn å søke om asyl da sikkerhetssituasjonen i hjemlandet ikke har forbedret seg. Premisset om retur undergraver ordningens mål om å støtte ressurssterke studenter som har utøvd stor politisk risiko i sine hjemland.

SAIH etterlyser et mer nyansert returbegrep fra UD og mener at gode suksesskriterier til å måle ordningen heller burde være om studentene fullfører en høyere utdanning de ble fratatt i hjemlandet eller fortsetter sitt arbeid for demokrati og menneskerettigheter i tryggere omgivelser. I sin videre vurdering av ordningens fremtid ber vi UD legge til grunn det lengre perspektivet med forståelse om at politisk endring tar lang tid og at vi gjennom å støtte enkeltindivider kan bidra til å skape store resultater på samfunnsnivå.

Vi kan allerede nå være vitne til fantastiske resultater. Menneskerettighetsaktivisten Joana studerte gjennom programmet ved Universitetet i Bergen og har fortsatt sitt engasjement etter at hun dro hjem til Zimbabwe. Der er hun politisk aktiv i opposisjonspartiet «Movement for Democratic Change-Alliance». Hun stilte til valg som kandidat for Harare West den 30. juli og har nå blitt valgt inn som landets yngste kvinnelige parlamentariker. I parlamentet vil hun arbeide for et mer fredelig og demokratisk Zimbabwe og ikke minst være en rollemodell for unge kvinner i andre land i regionen. Aktivisten Sait fra Gambia var fengslet da han fikk beskjed om at han var tatt opp i Students at Risk. Å få en trygg havn og muligheten til å ta en mastergrad i Norge gjorde det mulig for Sait å fortsette sin aktivisme. Gjennom ordningen har han et nettverk av andre studentaktivister, engasjert seg i norsk sivilsamfunn, og ikke minst opplyst nordmenn om situasjonen i hjemlandet. Mens Sait studerte gikk den langvarige diktatoren Jammeh av som følge av et demokratisk valg i Gambia. Dette gjorde det mulig for Sait å vende hjem hvor han nå kan arbeide under trygge forhold som del av sivilsamfunnet med å bekjempe kjønnslemlesting av jenter. Sait og Joana illustrerer tydelig at Students at Risk er mye mer enn et utdanningsstipend og har enormt potensiale. Disse studentenes sterke tilknytning til Norge vil utvilsomt kunne så sine frø i form av muligheter for nye bilaterale samarbeid på sikt.

Behovet for en ordning som Students at Risk er større enn noen gang tidligere. I motsetning til hva utenriksministeren antyder mener vi det foreligger gode forutsetninger for å vurdere veien videre. Med bakgrunn i at ordningen fungerer godt, har tverrpolitisk støtte i Stortinget, bred forankring i høyere utdanningssektor og det fortsatt er et stort behov, er vår soleklare anbefaling til UD at Students at Risk videreføres. Vi kan ikke tillate at flere studentaktivister som Joana og Sait blir forsøkt truet til taushet, når vi har mulighet til å bidra til at de kan fortsette sin aktivisme for demokrati og menneskerettigheter.

Denne teksten stod på trykk i Vårt Land 23/08/18.