Har du hørt om IDAHOT?

Mens vi var travelt opptatt med å feire 17. mai, markerte SAIHs partnere en helt annen dag.

I Norge er 17. mai, naturlig nok, primært forbundet med Grunnloven og feiringen av denne over hele landet. Nordmenn kan med rette være stolte av en annerledes nasjonaldagsfeiring med barnetog (og rus(s)) i fokus, der mange andre land bruker lignende nasjonale merkedager til storslåtte militærparader. Grunnlovsdagen overskygger dermed en annen viktig markering som hvert år faller på 17. mai, nemlig den internasjonale dagen mot homofobi, transfobi og bifobi, eller IDAHOT som den også kalles.

Denne dagen markeres over hele verden for å mobilisere for LHBT-personers menneskerettigheter. Ifølge dagens offisielle hjemmeside finner over 1000 aktiviteter sted i mer enn 120 land, alt fra store Pride-marsjer til mindre aktiviteter på skoler og symbolske markeringer som flaggheising (blant annet over Storbritannias etterretningstjenestes hovedkvarter!). I St. Petersburg sentrum feiret 350 mennesker dagen, noe som sies å være den største LHBT-markering i dagens Russland.

Også SAIHs partnere markerer IDAHOT. Vår sørafrikanske partnerorganisasjon Gay and Lesbian Memory in Action (GALA) satte søkelys på diskriminering på arbeidsplassen og på diskriminering av lesbiske, bifile- og transkvinner i det sørafrikanske arbeidsmarkedet, blant annet sammen med sørafrikansk fagbevegelse. Også våre partnere Gays and Lesbians of Zimbabwe og Transbantu Association Zambia markerte IDAHOT denne søndagen.

At skeives rettigheter og 17. mai ikke vanligvis ses i sammenheng i Norge, kan en liten anekdote fra årets 17. mai-markering i Tønsberg være et eksempel på. 19 år gamle Jakob Semb Aasmundsen var hovedtaler, og åpnet med ordene «Jeg heter Jakob. Jeg er feminist. Jeg er ateist. Og jeg er homofil», og talen var et forsvar for toleranse og mangfold i samfunnet vårt. Talen vakte både positive og negative reaksjoner, blant annet tok flere tilhørere sin hatt og frakk og forlot stedet. Velforeningenes fellesråd Tønsberg klagde talen inn til ordføreren i Tønsberg, etter at syv av deres velforeninger hadde klaget på talens innhold. Dette har i sin tur vakt sterke motreaksjoner, og Tønsberg blad skrev i etterkant en leder i forsvar av taleren og talens relevans på 17. mai:

«Etter Jakob Semb Aasmundsens tale, var det flere som både sa og skrev at denne talen ville de faktisk huske. Det samme ble sagt om talene til Henrik Wergeland og Bjørnstjerne Bjørnson, som begge var sentrale i utviklingen av 17. maifeiringen. De var ikke kjent for å være spesielt dempet når de hadde ordet».

Bjørnson – en homopioner?

Bjørnstjerne Bjørnson skrev som kjent «Ja, vi elsker». At han også var en pioner i kampen for homofiles rettigheter er derimot en ukjent historie, som belyses i en artikkel på det relativt nyetablerte nettstedet til Skeivt Arkiv ved universitet i Bergen. Bjørnson mente at homofili var en sykdom som en ikke kunne straffes for:

«Naar bare de fortvilede og rørende Selvbekjendelser af Læger og andre Ulykkelige blir bedre kjendte (de findes i Mængdevis og fra de forskjelligste Lande), saa vil Mennesker med Hjærtelag og sjæleligt Skjøn ogsaa her skille sig du fra de juridiske og religiøse Professionister, der er saa opøvet i at dømme og har en slem Trang til at straffe» (sitert i J.O. Gatlands biografi Mitt halve liv, 2002, side 103).

Bjørnson stod også last og brast med sin homofile venn Clemens Petersen, en litteraturkritiker som måtte flytte fra Danmark til USA da hans legning ble kjent. Han støttet også den tyske homokampen mot den tyske straffelovens §175 som kriminaliserte sex mellom menn. Bjørnson angret dessuten på at han ikke hadde tatt opp kriminalisering da den nye kriminalloven i Norge ble vedtatt i 1889 og det som tidligere var forbudt som en forbrytelse mot naturen ble endret til et utvetydig forbud mot «legemlig Omgjængelse […] mellom Personer af Mandkjøn».

​NFF og regnbueflaggene

I lys av 17. mais to betydninger i Norge og verden, er det ekstra beklagelig at Norges Fotballforbund var så stivbente på «fotballens festdag» 16. mai at de nektet initiativet til Branns supporterklubb om å bruke regnbueflagg som cornerflagg i lørdagens kamp mot Nest-Sotra. Denne avgjørelsen føyer seg inn i et mønster der NFF er restriktive når fotball- og supporterklubber ønsker å ta standpunkt mot diskriminering og homofobi, for eksempel under landskampen mot Russland i fjor vår.

Kanskje vil kritikken mot NFF gjøre at de endrer standpunkt til neste år, og at 16. mai kan bli en markering fra fotball-Norge mot homofobi? Kanskje fotballen kan gå foran som en synlig aktør for IDAHOT-markeringer i Norge?

En måte å gjøre det på kan være å ta saken i egne hender, omgå NNF, og låne flagg av Skeiv Ungdom. Det gjorde Bastionen og Lyn i gårsdagens kamp mot KFUM.