Kjønnet retorikk i bistanden

Av Carl Johansen, SAIH

Jeg treffer von der Lippe ved heisen i 4. etasje i BIs nye gigantbygg i Nydalen. Jeg har hørt henne holde foredraget ”Kjønnet retorikk i krig og ufred” på UiO noen uker tidligere, og er nysgjerrig på hvilke synspunkter hun kan ha på Norges rolle i arbeidet for likestilling i bistanden.

- Det er et heftig bygg…

- Ja, er det ikke det? Det er et jævla heftig bygg!

Hun låser oss inn gjennom flere dører med nøkkelkortet, sier noe om at studentene har en lang vei inn til de ansatte, og vi tar plass på et lite, nakent kontor som overrasker meg ved å være så ulikt von der Lippe selv: engasjert, energisk; ”farverik” kunne jeg vel si, men det er jeg redd ville virke nedlatende. En mannlig kjønnet strategi for kategorisering…

- Hva er egentlig kjønnet retorikk?

- Det er mye. For det første: Når man ikke nevner kjønn, er det ofte menn man snakker om. Slik blir det som skal være kjønnsblindt kjønnet likevel. Og kjønnet retorikk finner vi i Krigen for terror, ja, jeg sier konsekvent Krigen for terror, hvor man har latt en kjønnet retorikk inngå eksplisitt i markedsføringen. For første gang i mitt liv har jeg opplevd at kvinner har stått slik i fokus som forut for angrepet på Afghanistan. Man satte opp kvinner i burka på den ene siden, og Osama bin Laden på den andre. Men i Afghanistan brukes bare 5 % av den samlede økonomiske innsatsen på infrastruktur som skole og helse, mens over 90 % brukes til militære formål. Dette har gjort at når det gjelder kvinnefrigjøring, er man i Afghanistan i ferd med å bevege seg tilbake til et nullpunkt. Krigsherrene Vesten har støttet og som Karzai nå ser seg nødt til å samarbeide med, er minst like brutale som Taliban, og militariseringen og brutaliseringen av menneskene er det ikke minst kvinnene som taper på. I Irak får kvinnene det stadig verre. Kvinner tør ikke sende sine jentebarn på skolen. Prostitusjonen og menneskehandelen, fortrinnsvis av kvinner og barn, har aldri vært så omfattende som nå. Mennene blir frustrerte over tingenes tilstand, altså over kaos, død og drap og mangel på sikkerhet og arbeid, og noen tar det ut gjennom vold. Og de som ikke ønsket seg demokrati i utgangspunktet, bruker det at USA feiler for det det er verdt.

(image) - Men hvor mye av dette skyldes Vesten, og hvor mye er strukturer som har ligget der fra før?

- Det er et veldig godt spørsmål, det du stiller der. Men det er jo måten de frigjør på! Den nordamerikanske volds- og våpenkulturen, og mangelen på nysgjerrighet med hensyn til å forstå resten av verden, eksporteres gjennom Krigen for terror. Man tror man kan tre sin form for ”frihet” og militarisert demokrati ned over hodene på andre. Krig og bombing blandes sammen med demokrati og frigjøring, og retorikken slår backlash. I Afghanistan sier mødre til sine ulydige barn: ”Hvis du ikke er snill nå, kommer demokratiet og tar deg!” Fredsbevarende styrker og krigføring sauses mer og mer sammen. På hvilken måte vil dette også prege bistanden? Leger uten grenser har jo forlatt Afghanistan, fordi de ble oppfattet som representanter for Vesten.

Som en av få talspersoner for et konsekvent og kritisk blikk på det språk og de begreper vi bruker når vi snakker om Norges krigsdeltagelse, har von der Lippe også et og annet å si om det hun kaller feministisk imperialisme. Hun har blant annet gått hardt ut mot tidligere forsvarsminister Kristin Krohn Devold, og daværende leder i Forsvarskomiteen Marit Nybakk.

- Marit Nybakk snakket om en ”kvinnefrigjørende krig” i Afghanistan. Nå har både mediene og den rødgrønne regjeringen lagt et taushetslokk over dette. Hvor er de norske motstemmene? Krigen for terror kompliserer hjelpearbeidet, og militariseringen og brutaliseringen ødelegger for kvinnefrigjøringen. Er det dette som er feminisme? Vestlige feminister som støtter militære ”engasjementer” i Krigen for terror finner uansett få støttespillere for denne praksisen blant kvinner i dagens Irak eller Afghanistan.

- Ja, det var det jeg gjerne ville spørre deg om: I hvilken grad er den norske bistandsdiskursen preget av en kjønnet retorikk? Og hva er grunnen til at man gjennom flere tiår har kunnet slippe unna med en likestillingsretorikk som overhodet ikke gjenspeiles i praksis?

- I 30 år har jeg hørt det samme: Satser vi på kvinner, satser vi på familien og på utvikling. Dette vet man. Dette er et faktum. Hvorfor er det kommet så kort? Men det er jo ikke snakk om én stemme. Folk på grunnplanet har sett det, ment det, og har villet gjøre noe med det. Men de mangler makt. Noen ønsker likestilling, andre bruker det. Hvem er det som forhandler med hvem? Veldig ofte menn. Og maktstrukturene kan jo ikke endres så lett, heller ikke i Afrika. Den politiske viljen kan rett og slett ikke bli sterk nok. Vi vet jo hva som skal til, med utdanning, helse og andre infrastrukturelle endringer.

- Likestilling i praksis stopper altså på et høyere nivå?

- Ja, slik ser det ut. Hvilke stemmer har størst makt? Hvor uavhengig er de politiske interessene av næringslivsinteresser? Jeg bare stiller spørsmålet. Kunne ikke Statoil i for eksempel Angola gått inn med en helt annen politikk i forhold til hvor mye de gir tilbake til samfunnet? Ikke fordi de må, men fordi de kan. Og nå skal Norge inn å bore etter olje i Irak. Den markedsliberale tankegangen har trengt inn hos såpass mange at den fremstår som en naturlov. ”Det er slik fordi det er slik.” Tautologi, heter dette i retorikken. Når virkeligheten stritter imot, ses det som naturstridig. Men det er jo nettopp de gratis, offentlige tilbudene som gjør at vi har klart det vi har gjort her – det vet jo alle! Gro Harlem Brundtlands brev til den zambiske presidenten Kaunda i 91, hvor hun truer med å trekke tilbake bistand dersom Kaunda ikke tillater en mangedobling av prisen på maismel, er antagelig symptomatisk for hvilke krefter det er som råder. Dette er I-hjelp. Kvinnefrigjøring er det i hvert fall ikke!

von der Lippe har ikke mye til over for dagens rødgrønne regjering heller, med ett unntak:

- Jeg ønsker å se den rødgrønne regjeringen beholde makten, av én eneste grunn: Jeg vil se hva utviklingsminister Erik Solheim kan få til. Han tror jeg faktisk mener noe med det han sier.