Intervju med to studenter fra studentbevegelsen i Kamerun

I utlendighet fortsetter han kampen blant annet ved å kontakte kamerunske studenter i Europa for å informere om UNEECs visjoner og arbeid for på den måten å få nye medlemmer til unionen. Guillaume utdyper bakgrunnen til at studentunionen ble dannet og hva studenter i Kamerun kjemper for:
"Studentene, morgendagens elite, ble, og bli fremdele, foraktet både av dem som sitter på makten, så vel som av underviserne ved landets forskjellige universiteter og høyskoler. Studentene er således blant annet ofre for tilfeldig karaktergivning basert på subjektive vurderinger. Verre er at studenter arresteres dersom de er uenige med maktinnehaverne. Kamerun er for øvrig ett av de få landene i verden hvor studenten årlig må, for i det hele tatt å kunne registrere seg som student, skrive under på en kontrakt på at han / hun i løpet av det kommende studieåret ikke skal gå til noen form for streik.
Det er i denne konteksten at vi bestemte oss for å gjøre en innsats for å gjenvinne studentenes verdighet. Tidligere lot vi, studentene, oss manipulere av det regjerende regimet. I dag vil myndighetene ikke bare manipulere oss, men dertil bekjempe oss. Det er fordi vi ses på som anarkister som allerede er kjøpt og betalt av dem som vil styrte dagens regjering. Dette stemmer overhodet ikke. Vi tilhører ingen bestemt politisk retning, men vi vil at ting skal endre."

(image)

Sulten mage har ikke ører!Woudammiké (24) studerer Master i Historie ved Universitetet i Ngaoundéré i Nord-Kamerun. Han er leder for UNEECs lokallag ved dette universitetet. Når Woudammiké blir spurt om a beskrive studenters situasjon i Kamerun svarer han: "Studenten er å sammenligne med en uteligger! Og, det er slik at "sulten mage har ikke ører." For å kunne være i stand til å studere, må man ha et minimum at mat og sikkerhet. Det har vi ikke her i Kamerun. Hvordan kan studenter i Kamerun lære det de skal lære når de går sultne til forelesningene? " Woudammiké forteller om problemer han har kjent på huden etter at det i løpet av våren 2000 ble allment kjent at han jobber for UNEEC: "En mann truet meg på livet. Jeg fortalte ham at om han ville drepe meg, var det bare å sette i gang. Jeg hadde verken kone eller barn - og om noen har latt seg inspirere av mine ideer, så har jeg ikke levd forgjeves. Samtidig opplevde jeg flere ganger å bli kalt inn på teppet hos den daværende rektoren ved universitetet. Én gang lå det penger på bordet. Mye penger. Rektor ville at jeg skulle love å aldri jobbe for UNEEC mer. Jeg tok ikke i mot pengene. Jeg hadde allerede valg min side i studentenes kamp. Hvis det finnes noe som ikke kan selges for penger, så er det min verdighet. Etter dette var alle broer brutt mellom meg og rektor. En tung periode fulgte." "Det virkelig store problemet i Kamerun, slik jeg ser det", sier Woudammiké, "er ikke underviserne ved universitetet, og ikke administratorene. Det er studenten selv. Det at studentene er fattige får dem til å svike sine kamerater for ingenting. Du vet ikke hvem du kan stole på; hvem som er på din side, og hvem som later som, for deretter gå å rapportere det han har sett og hørt oppover i systemet."(image)