​Hvorfor forske på menneskerettigheter? (Forskerblogg)

I valg av hvilke lover som er viktigst og hvordan de skal tolkes, ligger politisk makt, skriver gjesteblogger Hadi Strømmen Lile.

Thomas Hobbes skrev en gang en bok som het Leviathan (1651) der han tok opp spørsmålet om hvordan verden ville sett ut hvis det ikke fantes noen lover. Han kalte denne verdenen for naturtilstanden. Hvis det ikke finnes noen skrevne eller uskrevne regler for hvordan man bør oppføre seg blir det ganske skummelt å forholde seg til andre mennesker. Hobbes beskriver naturtilstanden som et rått og brutalt samfunn. Deretter konkluderer han med at det er i menneskets interesse å bruke litt tid og ressurser på å bli enig om hvordan man skal oppføre seg mot hverandre. Man bør bli enig om noen regler – lover. Så er det slik at jo større og mer mangfoldig samfunnet blir desto vanskeligere blir det å komme til enighet om lover. Og hvis det er flere autonome samfunn som skal bli enig om felles lover blir det i tillegg vanskelig å vite hvem som skal håndheve og bestemme hva lovene egentlig er hvis det oppstår uenighet. Folkeretten og spesielt menneskerettigheter handler om å få til dette siste.

Mennesker har lenge levd i ganske isolerte samfunn med lover internt som i stor grad har vært uavhengig av de andre samfunnene der ute. Men det er ikke så lett lenger. Globaliseringen øker i hastighet og alle samfunn i verden blir mer mangfoldige både kulturelt og trosmessig. Noen tror at det er mulig å stoppe globaliseringen. De ser med skrekk og gru på denne nye virkeligheten. Christian Tybring Gjedde skrev i 2010 at: «Vi tror ikke noe på flerkultur. Vi tror det er en drøm fra Disneyland. Rotløshet satt i system. Idioti på lang sikt, og vi tror det kan komme til å rive landet vårt i filler.»[1] Året etter kom ridderen selv, Ander Behring Breivik, for å redde Norge og Europa fra multikulturalismen. Da angret Christian Tybring Gjedde seg. Nå mente han at vi må ha noen grunnleggende felles verdier og at: «Menneskerettigheter […] vil være svært viktig for samfunnsutviklingen i årene som kommer.»[2]

Menneskerettigheter er nedfelt i erklæringer og konvensjoner vedtatt av ulike internasjonale organisasjoner. Egentlig er det et misvisende begrep. Det er ikke bare snakk om bare rettigheter. Det er mer snakk om bestemmelser som regulerer forholdet mellom staten og enkeltindivider og grupper. En konvensjon er en avtale mellom ulike stater om hvordan myndigheter skal behandle individer og grupper, og om hvordan mennesker skal oppføre seg mot hverandre - lover. Internasjonale organisasjoner er arenaer for dialog mellom de ulike samfunnene (statene). De ulike samfunnene er tuftet på ulike trosgrunnlag og verdier, og gjennom forhandlingene prøver statene å bli enig om noen felles prinsipper, noe alle kan være enig i. Alt de ikke kan bli enig om forkastes. Det som blir igjen er kompromisser, kompromisser mellom ulike samfunn tuftet på ulike trossamfunn, religioner og kulturer.

Under poltikken ligger alltid et trosgrunnlag. Enhver mening om hvordan et samfunn bør være vil være basert på hva man mener er godt og rettferdig for mennesker. Det igjen avhenger av hva man tror på – om det finnes en Gud, om det finnes et liv etter døden og hva som er meningen med livet. Det gjelder selvsagt også for enhver forståelse av hva som er «utvikling». Hvem bør definere utviklingsmål i et samfunn? Lovene på de internasjonale arenaer er definert og styrt av en form for mangfolds-demokrati. Det vil si at den politiske legitimiteten til en lov og i stor grad også den juridiske tyngden avhenger av en tilslutning og støtte fra et mangfold av ulike samfunn. Slik er det ikke nasjonalt. Nasjonalt har vi et flertallsdemokrati. Lovene, som regulerer hva som er godt og rettferdig, defineres stort sett av flertallet.

I utviklingssamarbeidssammenheng er det blitt ganske vanlig å forankre prosjektene i internasjonale menneskerettigheter. Da unngår man i prinsippet, i stor grad, dilemmaet i forhold til hvem som definerer målene for utvikling i et samfunn. Men én ting er prinsippet om å ha felles kompromisslover (menneskerettigheter) som kan definere utviklingsmålene, men i valg av hvilke lover som er viktigst (som bør finansieres) og hvordan de skal tolkes, ligger en politisk makt.

Makten kan sammenlignes med makten som ligger i det å bevilge penger til samfunnsforskning. Hvilke spørsmål er av størst betydning i samfunnet? Noen vil kunne hevde at menneskerettsforskning er en form for normativ forskning, at det ikke er nøytralt nok. Man kan søke en form for normativ nøytralitet i samfunnsforskningen ved å hevde at man ikke sier noe om «bør»-spørsmål, men bare søker å beskrive samfunnet slik det er. Men i selve valget av hvilke spørsmål man velger å fokusere på ligger et normativt valg, en begrunnelse for hvorfor akkurat det spørsmålet er så viktig å bruke tid og ressurser på. Ingen samfunnsforskere er nøytrale. Selv om man forsker på rettslige og normative spørsmål er man ikke nødvendigvis mer normativ som forsker, snarere tvert imot. En forsker som forsker på normative spørsmål er muligens mer bevisst den normative siden av sin forskning sammenlignet med andre forskere som later som om de er objektive og nøytrale.

Hva er meningen med samfunnsvitenskap om man ikke skal ta opp de viktigste problemstillingene i vår tid? Jeg tror vitenskap handler om å finne svar på de viktigste og mest betydningsfulle spørsmålene mennesker står overfor, på en så metodisk grundig og logisk måte som mulig. At menneskerettigheter er et tema av stor betydning for vår tid er (ifølge min «normative» forståelse) åpenbart. Menneskerettsforskning er likevel ikke spesielt populært og det bevilges relativt lite penger til slik forskning. Det er for eksempel ikke noe program innenfor Norges forskningsråd som fokuserer på menneskerettsforskning. Det burde det vært, tenker jeg… Men det er jo et normativt standpunkt.