Hva mener vi med avkolonisering av høyere utdanning?

Først av alt: SAIH anerkjenner at avkolonisering er et begrep som kan forstås på flere ulike måter. For SAIH handler avkolonisering av høyere utdanning om å identifisere hvordan bredere koloniale prosesser har skapt undertrykkende og skjeve maktstrukturer, systemer og dynamikker som påvirker hva som anerkjennes som kunnskap, hva som undervises og av hvem. Videre mener vi at avkolonisering vil si å øke bevissthet og tilrettelegge for handling og endring.

SAIH mener at en ensidig fremming av vestlig kunnskapsforståelse er negativt fordi det manifesterer det vestlige som eneste kjerne og utgangspunkt. Denne dominansen bidrar til at mange interessante perspektiver og stemmer ikke får plass i akademia eller løftes fram. Dette har bakgrunn i en antagelse om at en vestlig dominans innen akademia har hatt en effekt ved å begrense hva som teller som gyldig kunnskap, hvilken kunnskap som er anerkjent, hva universitetene underviser og hvem som underviser.

Avkolonisering av pensum

Avkolonisering betyr ikke at vi skal fjerne vestlige tenkere som Platon og Kant fra pensum. Vi ønsker en større representasjon av ikke-europeiske tenkere, i tillegg til en bedre historisk bevissthet om kontekstene for kunnskapsproduksjon.

Ville vi ha akseptert om alt som ble skrevet og undervist om kvinners situasjon var utelukkende skrevet og undervist av menn? Hvordan ville dette ha påvirket de ulike perspektivene som ble presentert? På samme måte, er det akseptabelt at forskning og undervisning om internasjonale regioner eller globale tema nærmest utelukkende blir gjennomført av akademikere som er fra eller basert i vestlige land? Hvordan påvirker dette vår forståelse av verden? Vi ønsker å utfordre norske akademikere til å se på forholdet mellom sin egen posisjon og perspektiver innenfor fagfeltene de arbeider med, og vi ønsker å skape en bredere forståelse og økt kunnskap gjennom å få tilgang til flere perspektiver.

Urfolks og afroetterkommeres epistemologi

Gjennom flere tiår har SAIH arbeidet med urfolk og afroetterkommere i Latin-Amerika og støttet opp om deres rett til utdanning. Vår tenkning og politikk rundt avkolonisering er svært inspirert av dette langvarige samarbeidet.

Utdanning har historisk vært et sentralt middel for å svekke eller utrydde urfolks språk, kultur og verdensbilde. Statlig assimileringspolitikk gjennom utdanningssystemet har hatt alvorlige konsekvenser for urfolks liv og samfunnsutvikling.

I flere tilfeller har mye av kunnskapen som har blitt produsert om urfolk etter «objektive standarder» i beste fall blitt opplevd som irrelevant for urfolk selv og i verste fall vært svært skadelig. Rasebiologi er et skrikende eksempel.

Urfolks og afroetterkommeres kultur, historie og særegne kunnskapssystemer fremstilles ofte feilaktig eller stereotypisk i nasjonale utdanningsplaner. Nasjonale myndigheter setter ofte ikke av nok midler til at urfolk kan utvikle og drive egne utdanningsinstitusjoner med kulturelt og språklig relevant pedagogikk og pensum. Den samme marginaliseringen har også rammet afroetterkommere. Urfolk og afroetterkommeres tilgang til relevant og god utdanning er derfor fortsatt marginal.

I følge en rapport fra FNs ekspertmekanisme for urfolks rettigheter (2009), er utdanning avgjørende for å sikre urfolks individuelle og kollektive utvikling. Utdanning er en forutsetning for urfolks mulighet til å realisere retten til selvbestemmelse, inkludert retten til å fremme egen økonomisk, sosial og kulturell utvikling. Utdanning kan også være et avkoloniserende verktøy og bidra til å styrke egen økonomisk, sosial og kulturell utvikling. For urfolk i Latin-Amerika benyttes ofte begrepet «Buen vivir», å leve godt, som en beskrivelse på en ønsket utvikling i sine områder. Det kan forklares som utvikling som tar hensyn til urfolks prioriteringer, rettigheter og forståelse av verden, og som foregår i harmoni med naturgrunnlaget, som er selve forutsetningen for deres identitet og overlevelse som folk.

De viktigste internasjonale rettslige rammeverkene for urfolk er FNs erklæring for urfolks rettigheter (Urfolkserklæringen, 2007) og ILO-konvensjonen nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater (ILO 169, 1989). De fleste land i Latin-Amerika har ratifisert ILO 169, og Norge var det første landet som forpliktet seg til å følge konvensjonen.

Artikkel 14 i Urfolkserklæringen anerkjenner urfolks rett til å opprette og kontrollere egne utdanningssystemer og institusjoner som sørger for utdanning tilpasset deres egne språk og metoder for læring. Dette i tillegg til å ikke bli diskriminert til å delta fullt ut i statlig styrt utdanning.

Artikkel 27 i ILO 169 understreker at alle utdanningsprogrammer og tilbud for urfolk skal utvikles og gjennomføres i samarbeid med urfolk for å kunne møte deres særlige behov. Disse skal videre omfatte deres historier, kunnskaper, teknologier og verdisystemer, samt deres sosiale, økonomiske og kulturelle prioriteringer.

Høyere utdanningsinstitusjoner, slik som urfolks- eller interkulturelle universiteter, tar hensyn til pensum, pedagogikk og epistemologi som utfordrer hegemoniske/ konvensjonelle systemer for læring og kunnskapsbygging. De samme institusjonene utvikler forskningsmiljøer der urfolk og afroetterkommere selv er sentrale aktører som bidrar til å styrke anerkjennelsen av kunnskapsbygging rundt deres særegne historie, kunnskap, teknologi og verdisystemer som har vært mangelfull i dominerende utdannings- og forskningsmiljøer. Forskningsmetoder er deltagende og involverer ofte lokale ledere og lokalsamfunn i definering av forskningsspørsmål og verifisering av resultater.

For et par uker siden var rektoren av det autonome urfolksuniversitetet URACCAN fra atlanterhavskysten i Nicaragua på besøk i Norge, hvor hun blant annet deltok på et seminar om interkulturelle perspektiver på mental helse. Her kan du høre henne fortelle selv hvordan de jobber med avkolonisert kunnskap innenfor dette feltet .

På den karibiske kysten i Nicaragua, hvor URACCAN holder til, er tradisjonell medisin anerkjent i det offentlige helsesystemet som komplementært med vestlig medisin, vedtatt av den lokale helse- og omsorgstjenesteloven. Dette betyr ikke at de avviser moderne medisin eller moderne leger, men at moderne leger samarbeider med sjamaner for å bedre forstå det som plager pasienten. I et så flerkulturelt samfunn, med en befolkning sammensatt av urfolk, afroetterkommere og mestizos, som har forskjellige syn på hva som er sykdom, hva som forårsaker sykdom og hvilke hjelpemidler eller behandlingsformer man skal ta i bruk, er det viktig at moderne medisinske praksiser ikke utelukker kulturelle aspekter som påvirker ens oppfatning av egen helsetilstand.

Grisi siknis har blitt en omtalt mental lidelse fra den karibiske kysten i Nicaragua der URACCAN jobber. Grisi siknis er en «culture-bound» sykdom hvor samarbeidet mellom moderne leger og sjamaner er viktig for å sørge for en effektiv behandling. Dette er et tydelig eksempel på hvordan man kan anerkjenne andre vitenskapssyn uten at et syn må erstatte et annet. Det er også dette vi tar til orde for med vår resolusjon.

Et mer åpenbart poeng innenfor medisin er hvordan sykdommer som hovedsakelig rammer fattige mennesker i det globale sør, ikke blir tilstrekkelig forsket på, fordi fagmiljøene og kunnskapshegemoniet har et tyngdepunkt i vestlige land, og i tillegg at det er mindre penger å tjene.

En avkolonisering av høyere utdanning er ikke noe som skjer over natten. Det krever en vedvarende og seriøs forpliktelse fra institusjonene selv. Debatten om utfordrende vitenskapssyn er like gammel som universitetene og lever stadig. SAIH oppfordrer studenter og akademikere til å diskutere avkolonisering av høyere utdanning videre på sine institusjoner, fakulteter og institutter gjennom å utfordre hva som står på pensum, stille spørsmål om samfunnet og gjennom å generere innsikt om hva som trengs for å motarbeide skjeve maktstrukturer.