​Hva er din historie?

Har du én historie du serverer på jobbintervju og en helt annen du serverer når du skal på date? Og kanskje en tredje når du reiser til utlandet? Nordmenn i utlandet liker å skryte av skattesystemet vårt, norsk likestilling og norsk grovbød med brunost når vi reiser utenlands, mens vel tilbake i Norge irriterer vi oss grønn over høye skatter og avgifter og over bandene med barselgrupper som okkuperer alle kafeene. Er vi ikke ofte litt mer norsk i utlandet? Det er nettopp dette den nigerianske forfatteren Chimamanda Adichie snakker om i sin kloke TED- talk om «the danger of the single story». Vi ser ikke forbi den ene historien vi blir fortalt og tror dermed at det er hele sannheten.

I høst har SAIH sendt ut fire aktivister som er med på to forskjellige Fredskorps-program i Zimbabwe og Sør-Afrika. Samtidig har vi tatt imot to zimbabwiske aktivister til kontoret i Oslo. Alle vil trolig oppleve at flere de møter bare ser en single story i dem. Hvit eller svart, kvinne eller mann, europeer eller afrikaner. Plukk noen kategorier som tilsynelatende passer og du har dannet deg et enkelt bilde av mennesket du møter. Ganske greit egentlig, litt som å krysse av i et spørreskjema. Kanskje vil våre deltagere også servere en fin liten single story om seg selv, sånn helt i starten. Det vakre i disse menneskene vil derimot først komme til syne når man får et innblikk i flere av historiene.

Jeg fikk oppleve hvordan dette kan utfolde seg da jeg i høst fikk være med på et utreiseseminar for nye fredskorpsere. Sammen med meg var seks unge kvinner fra tre land og tre ulike organisasjoner. Jeg hadde dressjakken min på, hadde med en haug med dokumenter og gikk inn i min single story som "byråkrat på tjenestereise, koordinator og observatør". Det kjentes ganske greit ut egentlig. Jeg var klar for å selge meg inn for gruppen på den måten. Det fungerte svært dårlig!

Jeg forstod fort at her skulle vi alle vise så mye mer enn salgspakka og vår single story. Jeg kastet byråkraten og den deilig ironisk distanse jeg kunne gjemme meg bak som «observatør» og gikk all in! Tilbake fikk jeg en uforglemmelig opplevelse. Et fellesskap av kvinner i forskjellige aldre, sterke og svake, åpne og lukkede, trygge og usikre og alt på samme tid, hos oss alle. Det var så mye i den settingen til å le seg skakk over, hvis man ville trekke frem nettopp denne deilige ironiske distansen, men det var tilsvarende befriende å gi slipp på den og oppleve alle historiene. Ikke minst å selv bryte ut av min komfortable single story.

Det er ti forskjellige personer som er med på utvekslingen fra SAIH, One in Nine Campaign, Katswe Sistahood, YETT, Zinasu og FSN. Det betyr 10 ganger et uendelig antall historier. Jeg håper alle deltagerne får muligheten til å dykke ned i samtlige av dem. Så takk, Chimamanda Adichie, for å gi meg en knagg å henge hele denne fredskorpsutvekslingen på. For poenget med det hele er kanskje nettopp å motvirke "the dagers of a single story"?