Når universiteter oppleves som utrygge, påvirker det kunnskaps­utviklingen

Hvem som får studere, hvem som får forske, og hvilken kunnskap som får plass i akademia, har aldri bare vært et spørsmål om fag.

Denne kronikken stod først på trykk i Khrono (6.3.2026)

I morgen er det 8. mars. Samtidig samles politikere, forskere og sivilsamfunn i New York til FNs kvinnekommisjon. Jeg deltar der sammen med representanter fra organisasjoner over hele verden for å diskutere likestilling og kvinners rettigheter globalt. 

Et sentralt spørsmål er hvilke strukturelle barrierer som fortsatt hindrer kvinner i å delta fullt ut i samfunnet. De barrierene finnes også i utdanning og kunnskapsinstitusjoner.

Hvem som får studere, hvem som får forske, og hvilken kunnskap som får plass i akademia, har aldri bare vært et spørsmål om fag.

For mange studenter handler det fortsatt om hvorvidt universitetet er et sted de faktisk kan være.

En global motreaksjon mot kjønnsforskning

Internasjonalt ser vi økende politisk press mot forskning på kjønn og seksualitet. Samtidig gjøres transpersoner til fiendebilder i en stadig mer opphetet kulturkrig i flere land, mens rettighetene deres gradvis innskrenkes.

Når kunnskap om kjønn og identitet avfeies som ideologi, påvirker det også hva som anses som legitim kunnskap i akademia. Også i Norge har vi sett sterke reaksjoner på faglige råd om kjønnsmangfold, blant annet i debatten om Bufdirs veileder.

I fjor høst skrev jeg sammen med førsteamanuensis ved Oslo Nye Høyskole, Hilde Restad, i Aftenposten etter at norske gjesteforelesere ved Harvard beskrev amerikanske universiteter som rolige og normale steder, hvor transpersoner tilsynelatende kunne drikke kaffe på campus i fred. For mange transstudenter stemmer ikke den beskrivelsen med virkeligheten.

Kampen om hvem akademia er til for

Politisk press mot forskning og undervisning om kjønn og seksualitet, innskrenking av helsetilbud til transpersoner og politiske forsøk på å begrense transpersoners rettigheter preger utviklingen i USA.

Universiteter er ikke skjermet fra denne utviklingen. Også fra politisk hold rettes kritikk mot universiteter som oppfattes som for «woke». USAs forsvarsminister Pete Hegseth stanser som følge av dette samarbeidet med flere toppuniversitet, og vil gjøre det ulovlig for militæret å ta bestemte utdanninger. 

Denne utviklingen merkes langt utover campus. I Kansas fikk transpersoner nylig beskjed om at førerkortene deres må samsvare med kjønn tildelt ved fødsel, ellers blir de inndratt. Dette er bare noen få eksempler.

Noen vil mene at det er å trekke linjene langt å koble kvinnekamp, transrettigheter og akademia så tett sammen. Men hvem som får plass i akademia har aldri vært gitt. Transkvinner er kvinner, og kampen for deres rettigheter er en del av kvinnekampen.

Kvinner måtte kjempe seg inn i akademia. Både kvinner, skeive studenter og forskere har også opplevd marginalisering eller usynliggjøring. Kunnskap om kjønn og seksualitet har flere steder blitt møtt med både politisk motstand og faglig skepsis. Kampen for likestilling har derfor også vært en kamp om hvem universitetene er til for.

Erfaringer fra Sør-Afrika

I Sør-Afrika arbeider vår partnerorganisasjon Gender DynamiX sammen med universiteter for å gjøre studiesteder mer inkluderende og tryggere for studenter uavhengig av kjønn og seksualitet. Gjennom opplæring av studenter, lærere og sosialarbeidere, utvikling av mer inkluderende læreplaner og institusjonelle forpliktelser fra universiteter, arbeider de systematisk for å redusere diskriminering og vold mot skeive studenter.

Hvem former fremtidens kunnskap?

Når enkelte grupper opplever universiteter som utrygge steder å være, påvirker det hvem som blir værende i akademia, hvem som fullfører utdanningene sine og hvilke erfaringer og perspektiver som får plass i kunnskapsproduksjonen. Dermed påvirkes også hvilken kunnskap akademia faktisk er i stand til å utvikle.

I mange land finnes det allerede lover og institusjonelle rammer som skal sikre like rettigheter for studenter. Men lover alene avgjør ikke hvordan universiteter faktisk oppleves å være.

Noen av erfaringene våre partnere har fra Sør-Afrika viser at inkluderende akademiske miljøer ikke oppstår av seg selv. De bygges blant annet gjennom kunnskap produsert fra skeive organisasjoner og bevisste valg fra institusjonene selv.

Kanskje kan også 8. mars være en anledning for universiteter til å spørre hvem som faktisk får plass i akademia, og hvilken kunnskap vi risikerer å gå glipp av hvis noen ikke gjør det.