​Historien om et lite bistandsprosjekt

I 2014 besluttet SAIH å sette av en liten post på programbudsjettet til små prosjekter for å jobbe med miljø- og klimaproblemer. Organisasjonen CDIMA, en organisasjon av og med aymarakvinner som arbeider i høylandet i Bolivia, fikk 5000 dollar til et pilotprosjekt. Her er historien om hva de fikk til.

Wilaqala ligger på over 4000 meters høyde nær grensa til Peru, på veien mellom Titicaca-sjøen og de lavereliggende områdene mot Amazonas. Landsbyen ligger over fire timers reise fra hovedstaden La Paz. Busser til byen Apolo og til peruansk side av grensen går hyppig på grusveien gjennom byen, og stopper gjerne slik at passasjerene får kjøpt seg noe å drikke eller en matbit.

Jeg besøkte Wilaqala i oktober, og overvar signeringen av avtaler mellom CDIMA, kommunen og landsbybeboerne om prosjektet. Søpla fløt i Wilaqala denne dagen. Plastflasker, glass, plast- og papirbiter lå strødd på veien og på jordene rundt landsbyen, hvor lamaer, griser og sauer gresser. Søpla stammer ikke bare fra landsbyens innbyggere, men også fra de gjennomreisende busspassasjerene, som har forlatt søpla si uten å bekymre seg for avfallsberg som hoper seg opp.

Les mer om SAIH i Bolivia

«Dyra blir sjuke av å spise dette», sa en mann da vi gikk rundt og observerte på elendigheta. Sammen med CDIMA har landsbyen bestemt seg for å løse avfallsproblemet.

En liten studie gjennomført før og etter at prosjektet ble gjennomført viser at prosjektet har gitt en stor økning i kunnskapen hos landsbyens inn byggere om temaer som forurensning, global oppvarming, økologisk balanse, og viktigheten av ozonlaget. Tre R-er er viktig, har prosjektlederne fra CDIMA fortalt; Redusere, Resirkulere og Re-bruke (eller gjenbruke, som vi ville ha sagt).

Prosjektet har bestått av flere deler:

Alle elevene på ungdoms- og videregående trinn på skolen i Wilaqala har hver mandag avtale om å levere plastflasker på skolen. Åtte elever utgjør en miljøbrigade som har et spesielt ansvar. Etter å ha samlet en stor mengde flasker, leide landsbyen en lastebil som fraktet flaskene til gjenvinning hos en bedrift i El Alto, og elevene fikk lov til å kjøpe noe til fellesskapet for det de tjente på plastflaskene. I tillegg har elevene lært om negative aspekter ved avfall, hva som kan resirkuleres og gjenbrukes, og hvordan man kan generere mindre avfall.Lokale myndigheter, tradisjonelle autoriteter og andre sentrale personer i lokalsamfunnet har deltatt i workshops og lært om avfall. Disse har også nedsatt en gruppe med spesielt ansvar; en avfallsbrigade.Kommunen har gitt penger til å bygge en rentbrennende avfallsovn for å ta hånd om det avfallet som ikke kan gjenvinnes. Det lokale grunneierlaget har gitt et lite landområde der ovnen kunne bygges. Selve byggeprosessen ble gjort på dugnad.CDIMA har laget små radioprogrammer og radioreklame som har blitt sendt på lokalradioen. Disse oppfordrer til å ta hånd om avfall og forklarer hvordan avfall påvirker miljøet lokalt og globalt.

Mocomoco kommune ser prosjektet som så vellykket at de ønsker at det skal utvides til hele kommunen, og CDIMA ønsker å bidra, og søker finansiering fra andre steder for å kunne bidra.

Innbyggerne har fått økt miljøkunnskap. Ved å rydde avfall, resirkulere flasker og avgi et jordstykke og bygge forbrenningsovn, har de ikke bare lært teori, men også gjort noe praktisk. Og de har sett at ved å gjøre aktive handliger har de bedret situasjonen. Det jeg har sett tyder på at prosjektet eies lokalt av de folkene som bor i Wilaqala, og lokalt eierskap er en viktig suksessfaktor i all bistand.

Jeg gleder meg til å høre fra CDIMA om innbyggerne fortsetter å resirkulere flasker, om ovnen brukes, og om det er slutt på den tiden da søppelet flyter og lamaene blir sjuke fordi de spiser glass og plast. For det er kanskje om et år eller to at vi virkelig ser om prosjektet har vært vellykket, og om vi har bidratt til å gi varige endringer.

Gratulerer med et godt gjennomført prosjekt, og lykke til, innbyggere i Wilaqala!

Les mer om CDIMA på http://cdimabolivia.org (på spansk).