Fristen er ute

Folkeretten kan ikke bare være fasadeprat: Nå må Norge våge å gjøre mer enn å nikke til prinsippene.

Denne teksten stod først på trykk i Klassekampen.

For ett år siden slo Den internasjonale domstolen (ICJ) fast at Israels okkupasjon av Palestina er ulovlig. Kort tid etter satte FNs generalforsamling en klar frist: tolv måneder. Innen den tid skulle okkupasjonen opphøre, muren på Vestbredden rives, ulovlige bosettinger stanses, beslaglagt jord gis tilbake, og palestinske flyktninger få rett til å vende hjem. Den fristen er nå passert. Hva har skjedd? Ingenting. Situasjonen på bakken har blitt betydelig verre.

Bosettingene vokser. Palestinske familier mister hus og jord. Gaza er lagt i ruiner, og en hel generasjon vokser nå opp uten håp om normalitet. Statsråder i den israelske regjeringen snakker åpent om full annektering. For palestinerne betyr dette et liv uten grunnleggende rettigheter, fanget i et system flere jurister og FN-rapportører har omtalt som apartheid.

Allerede i 2010 og 2011 slo Verdensbanken, IMF og Giverlandsgruppen for Palestina – som Norge leder – fast at de palestinske institusjonene var klare for å ta statsbærende ansvar, men at et bærekraftig økonomisk grunnlag for staten var umulig uten at okkupasjonen opphørte. Allerede da ble Norge utfordret på om norsk innsats i giverlandsgruppen kunne opprettholde et uholdbart status quo. Støre delte denne bekymringen, men bedyret at «we are not quite there yet».

Senere understreket utenriksministerne, fra Barth Eide til Brende, Søreide og Huitfeldt, det samme: folkeretten gir Norge en konkret forpliktelse, ikke bare til å unngå å støtte de ulovlige bosettingene, men også til å aktivt motvirke tiltak som opprettholder dem. Samtidig har reelle forhandlinger mellom Israel og den palestinske selvstyremyndigheten uteblitt siden 2014.

Denne historien viser det vi allerede vet: uttalelser og gode intensjoner har liten verdi uten konkrete handlinger. Når det nå står klart at Israel ikke vil støtte en palestinsk statsdannelse, og Netanyahu har vært uttalt motstander av tostatsløsningen siden 1996, vil det være svært skadelig for både folkerettens og Norges legitimitet om Israels manglende overholdelse av FNs frist ikke får konsekvenser.

Når FN setter en frist, men lar den passere uten reaksjoner, sviktes ikke bare palestinerne. Hele ideen om en regelbasert verdensorden svekkes. Norge er blant de landene som er mest avhengige av at internasjonale spilleregler fungerer. Hva er disse prinsippene verdt hvis vi ser bort når det er politisk ubehagelig å stå opp for dem?

Norge var medforslagsstiller til resolusjonen som satte fristen og har selv levert innspill til ICJ som understreker Israels juridiske plikter. Da følger et ansvar. Hvis brudd på folkeretten aldri får konsekvenser reduseres den til fasadeprat.

Regjeringen sier at tiltak må skje i fellesskap. Det er et gjenkjennelig norsk argument. Men fellesskap oppstår ikke hvis alle venter på hverandre. Noen må gå foran. Norge liker å omtale seg selv som et land som tar initiativ, bygger broer og setter spørsmål på dagsorden. Hvis vi alltid skal stå bakerst i rekka, hva skjer da med den rollen? Og hva om ingen tar det initiativet?

Noen grep er tatt. Oljefondet har trukket seg ut av flere selskaper. Vinmonopolet har fjernet vin fra bosettingene. En ny lov mot handel med varer fra okkuperte områder er på trappene. Men Israel har fått en frist for å etterleve folkeretten – og valgt å ignorere den.

Det som står på spill, er langt mer enn enkeltspørsmål. Det handler om palestinernes rett til frihet og selvbestemmelse, og fundamentet for folkeretten som system. Hvis en stat kan ignorere verdens høyeste juridiske organ og FNs flertall uten reaksjoner, hvem skal da ta FN på alvor neste gang?

Norge må våge å gjøre mer enn å nikke til prinsippene. Vi må presse frem en reell oppfølging av ICJs dom, og tørre å ta initiativ til sanksjoner. Og vi må tørre å gjøre det uten å vente på at andre gjør det først.

Fristen er ute. Nå må vi stå opp for palestinerne og folkeretten.