For et fritt Zimbabwe

Av Carl Johansen, SAIH

Han har et tett program, McDonald, med foredrag, appeller og debatter. Men han er vant til en hektisk hverdag. Ved siden av å jobbe fulltid i SST (Students’ Solidarity Trust) som koordinator, er han inne i siste semester av studiet International Relations. McDonald har i en årrekke lagt seg ut med Robert Mugabes regime gjennom sitt arbeid i studentbevegelsen, og har følgelig både blitt fengslet og utvist fra universitetet han gikk på. Han er selv en av de forfulgte studentene SST hjelper til å ta en utdannelse ved universiteter utenfor Zimbabwe. Når han nå fullfører sin Bachelor ved University of South Africa, er det per korrespondanse.

Hvordan vil du beskrive situasjonen i Zimbabwe?

- Zimbabwe er i krise. Jeg vet ikke hvor lenge det kan fortsette som nå. Ingen får delta i det politiske liv uten fare for seg selv. Økonomien er i ruiner, og fattigdommen ødelegger den menneskelige verdighet og moral. Inflasjonen er på 913, 6 %, arbeidsløsheten på 84 %. 70 % lever under fattigdomsgrensen. Zimbabwe står på kanten av stupet, rett og slett.

Hva kjennetegner Robert Mugabes regime?

- Mugabes regjering er mer et krigsråd enn en regjering. Ingen sitter der fordi de er kompetente, men fordi de er en del av en indre krets som har vist vilje og evne til å slå hardt ned på all motstand. Regjeringen tolerer ingen opposisjon – verken innenfra eller utenfra. Regimet er autoritært, diktatorisk og militaristisk. Konstitusjonen er blitt endret 17 ganger på 26 år, og siden 2002 er det innført en rekke lover for å begrense private initiativ, frie medier og informasjon, og for å tillate økt overvåkning. Regjeringens siste skandaleprosjekt var operasjon Murabatswina[i], som gjorde hundretusener hjemløse.

(image) McDonald holder appell under SAIHs Tak for tierne!-konsert på Betong 28. april 2006.

Det er blitt hevdet at begynnelsen på Mugabes regime var lovende, men at han misbrukte en gylden sjanse til å gjøre Zimbabwe til et ”modelland” i Afrika etter kolonitiden. Hva tenker du om det?

- La det være helt klart: Mugabe har vært en diktator fra dag én. Han gjorde en del bra på begynnelsen av 80 og 90-tallet, med ”Utdanning for alle” og ”Helse for alle”. Men allerede valget i 80 var svært voldelig, og borgerkrigen 82-86 hadde alt å gjøre med Mugabes jernhånd. Noe av problemet var at Zimbabwe gjennom hele åttitallet var preget av en euforisk stemning, og å gå imot Mugabe var som å være for kolonitiden. I 88-89 kom de første forsøkene på å skape en ettpartistat, og mange begynte å våkne.

Hva må, etter din mening, gjøres?

- Det som trengs er en politisk løsning. Mugabe og regjeringen kontrollerer pressen, militæret og politikken. Men enda verre er den militariseringen av samfunnet som har funnet sted de siste årene. De militære finnes ikke lenger bare i brakker og forlegninger, de er overalt! Mugabe har utpekt tidligere militære til en lang rekke offentlige stillinger. Valg, sykehus etc drives nå av militæret. Før klaget vi over at vi levde i en politistat, men nå er faktum at vi lever i en militærstat.

Er studentene en spesielt utsatt gruppe?

- Nei, studentene lider som vanlige folk. Men militariseringen av samfunnet gjør at utdanningen ikke er blitt prioritert. Ser en på Zimbabwes militærbudsjett, ser det ut som om landet er i krig. Denne prioriteringen, sammen med inflasjonen, har ført til at studieavgiftene er blitt mangedoblet, og til en omfattende privatisering av utdanningen. Studentene blir dermed avhengige av støtte fra sine arbeidsløse foreldre, som ikke har noen mulighet til å betale skolepengene, som i dag gjerne utgjør en halv årslønn. Følgen er at veldig mange studenter har måttet gi opp studiene.

Hvordan er det mulig å føre en aktiv studentkamp under slike forhold?

- Vi må være kreative i organisasjonsprosessen, enda mer enn før. Universitetene pleide å være bastioner i det politiske arbeidet, men siden 2000 har en lang rekke lover blitt innført for å begrense studentenes aktiviteter, for eksempel forsamlingsforbud på campus og forbud mot å organisere seg. Formålet med disse såkalte lovene er først og fremst å trakassere og fengsle studenter. I retten holder de ikke, for de har ingen basis i grunnloven. Disse urettferdige lovene mangler totalt legitimitet, og bør brytes så ofte som mulig. Ja, de kan ikke engang kalles lover! Jeg vet ikke hva man skal kalle dem, sier McDonald oppgitt.

Det fins et opposisjonsparti, MDC (Movement for Democratic Change)?

- Ja, MDC pleide å være en politisk kraft. Partiet ble dessverre splittet i 2005, og selv om de nå prøver å samle seg igjen, har de tapt svært mye. Det er uansett viktig å huske på at valgene i Zimbabwe ikke gjenspeiler de politiske holdningene i folket. De som legger rammene for valgene er direkte utpekt av Mugabe, valgfunksjonærene er Mugabes folk, og valgfusk er svært utbredt. Enda viktigere er likevel det som skjer i forkant av valget: Det er ikke lov å holde møter eller å snakke med media. De som trosser dette blir forfulgt, trakassert, utsatt for vold og fengslet.

(image) McDonald foran fotoutstillingen fra Zimbabwe i lobbyen hos SAIH.

Det finnes ingen gerilja i Zimbabwe?

- Ikke ennå, men det kan skje. Faktisk har Mugabes regime indirekte oppfordret til det helt siden 82, med sin ”Bullet over ballot”-retorikk. Men folket i Zimbabwe er lei av krig og vold, og etter at krigen sluttet i 79[ii], har vi gått imot en slik voldstankegang som det Mugabes regime står for.

Hva kan den norske regjeringen gjøre for å hjelpe opposisjonen i Zimbabwe?

- Hvorfor spør du ikke heller om hva det norske folk kan gjøre?

Det er neste spørsmål…

McDonald ler, før han igjen blir alvorlig:

- Norge har gitt en del symbolsk støtte. De faktiske handlingene til norske myndigheter har derimot ikke hjulpet så mye. Jeg tror sanksjoner vil være negativt. En konsensus-byggende rolle vis a vis EU og Europa vil kunne være nyttig. Det viktigste er likevel å gi støtte til det sivile samfunnet i Zimbabwe, slik som SAIH gjør.

Du tror ikke vestlige og norske myndigheter vil kvi seg for en slik støtte?

- Vel, Norge har for det første en fysisk tilstedeværelse i Zimbabwe. Og selv om det kan være vanskelig å støtte demokratiske bevegelser under slike forhold som i Zimbabwe, er det fullt mulig. Det blir for lett å bare stikke av og si ”La det brenne!”

Hva kan så det norske sivile samfunn gjøre?

- Jeg tror på folk til folk-solidaritet, at det er bedre å støtte grupper og individer man har noe til felles med og som befinner seg på samme nivå. Det er ofte langt opp til styrende myndigheter, og den avstanden kan noen ganger bli for stor. Det er derfor viktig å bygge broer mellom mennesker, som igjen kan legge press på sine respektive myndigheter. En slik form for solidaritet gjør også at Robert Mugabes støttespillere ikke så lett kan gå ut og stemple demokratiforkjempere i Zimbabwe som marionetter for en fremmed makt. Det er veldig viktig for legitimiteten til oss som jobber for et fritt Zimbabwe. Jeg kan gi det ett eksempel: Jeg ble arrestert i 2003, og Amnesty i Nederland gjorde en sak ut av det. Når jeg kom hjem etter å ha blitt sluppet ut av fengslet, var postkassen min full av brev fra ungdom og studenter i Nederland.

Hvordan ser du på SAIHs bidrag?

- SAIHs hjelp i Zimbabwe, og til SST, er veldig viktig og blir satt stor pris på. Støtten fra SAIH hjelper til med å holde studentmiljøet levende og motstandsdyktig. Å vite at det finnes noen til å hjelpe deg hvis du havner i trøbbel, er helt avgjørende.

Helt til slutt… jeg har tenkt å publisere dette intervjuet på weben vår. Vil det medføre fare for deg på noen måte?

- Nei, ikke mer enn allerede.

McDonald smiler, og legger ironisk til:

- Dessuten ville det være veldig lite strategisk av meg å si at jeg ønsker å unngå fare nå, etter alt jeg har fortalt deg!

[i] En storstilt operasjon for å ”rydde opp” i den uformelle økonomien, med det resultat at hjemmene og bodene til 700.000 mennesker ble jevnet med jorden.

[ii] Krigen mot det hvite mindretallsregimet til Ian Smith og Rhodesian Front, ledet av opposisjonspartiene ZANU PF og ZAPU og deres militære strukturer ZIPRA og ZANLU, tok slutt i 1979. Zimbabwe fikk sin uavhengighet i 1980.