FNs tusenårsmål - bløff eller "verdens største løfte"?

FNs tusenårsmål: En kritikk fra Sør, er tittelen på Samir Amins analyse av FNs tusenårsmål, som presenteres i mars-utgaven av magasinet Monthy Review. Hans kritikk utdyper og viderefører en kritikk som i hovedsak går på at FNs tusenårsmål i realiteten har blitt utformet og presset igjennom av de rike landene og at den underliggende politikken forutsetter at nyliberalismen er forenlig med oppnåelse av FNs tusenårsmål.

Til tross for vedvarende og stadig mer artikulert kritikk av FNs tusenårsmål videreførerer den rødgrønne regjeringen en helhjertet oppslutning om tusenårsmålene, som om denne kritikken ikke fantes. Finansminister Kristin Halvorsen stiller nå opp i en annonsekampanje for "verdens største løfte" i regi av den den norske tusenårsmålskampanjen, initiert av UD (les mer her).

Endring i maktbalansen

Tusenårsmålenes umiddelbare forløper var et dokument som ble lagt fram av OECD, Verdensbanken og IMF - med tilslutning fra FNs generalsekretær Kofi Annen - i forkant av FNs tusenårsforsamling i 2000. Dette dokumentet bar tittelen "En bedre verden for alle" (A Better World for All), men ble raskt omdøpt til "Bretton Woods for All" (les mer her). Det ble oppfattet av sivilsamfunnet som et svik fra FNs generalsekretær og en undergraving av oppfølgingen av FNs sosiale toppmøte i København i 1995. Til tross for kritikken fikk dette dokumentet, få måneder senere, status som "FNs tusenårsmål". I følge Amin ble de utformet av bl.a. Ted Gordon, kjent rådgiver for CIA.

Samir Amin viser til at FN her opptrådde på tvers av det som har vært vanlig i FN, nemlig at denne typen tekster ble grundig forberedt i FNs komiteer. Amin trekker følgende konklusjon:

"Dette gjenspeiler bare endringen i den internasjonale maktbalansen. USA og dets europeiske og japanske allierte er nå i stand til å utøve hegemoni i FN."

Amin avviser også at FNs tusenårsmål er en oppfølging av konklusjonene og avtalene fra FN-toppmøtene på 1990-tallet, slik det ofte hevdes (les mer her). Han peker på at disse toppmøtene ofte reflekterte uenighet mellom Sør og det han kaller "triaden" - USA, Europa og Japan - og at FNs tusenårsmål feide disse uoverensstemmelsene under teppet.

- Tusenårsmålene kan ikke tas alvorlig

I artikkelen gjennomgår Samir Amin de åtte tusenårsmålene, hvordan de er formulert og betingelsene for å nå dem. Han innleder gjennomgangen slik:

"Hvert at disse målene er såvisst prisverdige. Likevel er definisjonen av dem ofte ekstremt vag. Videre er debatten om betingelsene som kreves for å nå målene ofte sett bort fra. Det antas uten spørsmål at liberalismen fullt ut er forenlig med oppnåelse av målene."

Tusenårsmål 1 - om å redusere ekstrem fattigdom og halvere sult, er i følge Amin ingenting annet enn tomme ord "så lenge politikken som skaper fattigdom ikke er analysert og klarlagt og alternativer foreslått".

Når det gjelder tusenårsmål 2 - om å sikre grunnutdanning for alle, viser Amin til at UNESCO allerede på begynnelsen av 1960-tallet satte seg dette målet - og håpet å nå det i løpet av 10 år. - Det ble gjort fremgang de to første tiårene som fulgte, men deretter tapte man det som var vunnet, hevder han, og fortsetter:

"Den nesten åpenbare sammenhengen mellom tilbakeslagene og reduksjonen i offentlige utgifter og privatisering av utdanning er ikke undersøkt hverken saklig eller teoretisk."

Når det gjelder tusenårsmål 3 - om å fremme likestilling og å styrke kvinners stilling, peker han på at dette har blitt redusert til tilgang til utdanning og at styrking av kvinners stilling måles som andel kvinner i lønnet arbeid (se forøvrig "Sviket mot Beijing" - kvinnekrav foran toppmøtet om oppfølging av FNs tusenårserklæring, rorg.no 05.04.05).

Når det gjelder tusenårsmål 4, 5 og 6 - om å redusere barnedødelighet og svangerskapsredusert dødelighet, samt å bekjempe hiv/aids, malaria og andre dødelige sykdommer, hevder Amin at:

"Det som gjøre på dette områdt antas å være fellstendig forenlig med ekstrem privatisering og full respekt for de transnasjonale selskapenes 'intellektuelle eiendomsrettigheter', og er - underlig nok - anbefalt under mål 8 om det angivelige partnerskapet mellom nord og sør."

Når det gjelder mål 7 - om å sikre bærekraftig utdanning, hevder Amin at et generelt prinsipp er fastslått, men uten at det gis et klart innhold, og fortsetter:

"Det forutsettes dermed at tankegangen i den kapitalistiske økonomiens strategi er forening med det som trengs for å sikre 'bærekraftig utvikling'."

Og når det gjelder tusenårsmål 8 - om å utvikle et internasjonalt partnerskap for utvikling, mener Amin at forfatterne av målet uten videre har etablert et samsvar mellom dette "partnerskapet" og liberalismen prinsipper, ved å erklære at målet er å etablere "et åpent, regelbasert, forutsigbart, ikke-diskriminerende handels- og finanssystem". - Partnerskapet blir dermed synonymt med å underkaste seg kravene fra de imperialistiske maktene, hevder Amin.

Amin konkluderer slik:

"En kritisk gjennomgang av målformuleringene så vel som definisjonen av hva som skal gjøres for å nå dem kan bare lede til den konklusjon at tusenårsmålene ikke kan tas alvorlig. En litani av lønnlige håp forplikter ingen. Og når utformingen av disse lønnlige håpene kommer sammen med betingelser som eliminerer muligheten for at de skal bli til virkelighet, så må spørsmålet stilles: fremmer ikke forfatterne av dette dokumentet egentlig andre prioriteringer, som har lite å gjøre med 'fattigdomsreduksjon' med videre?"

De "egentlige" målene

Samir Amins svar på spørsmålet ovenfor er at forfatterne av FNs tusenårsmål egentlig har andre mål og at disse omfatter:

Ekstrem privatisering, med målsetting om å åpne nye områder for utvidelse av kapital. En generalisering av den private overtakelsen av jordbruksland. Kommersiell "åpning" innenfor rammene av maksimal avregulering. En like ukontrollert åpning for kapitalbevegelser. Stater forbys i prinsippet å blande seg inn i økonomiske spørsmål.

Amins analyse er her i samsvar med synspunkter som nylig ble lagt fram i en rapport utarbeidet for FNs forskningsinsitutt for sosial utvikling (UNRISD) - "Bakenfor moteordene" (se Bakenfor moteordene, rorg.no 10.01.06). I sin analyse av hvordan ordene fattigdomsreduksjon, deltakelse og empowermentkritisk påvirket utviklingspolitikken, hevdet de bl.a. at:

"De fin-stemte ordene som brukes i utviklingspolitikken gjør mer enn å gi en følelse av retning; de gir den legitimitet utviklingsaktørene trenger for å rettferdiggjøre sine intervensjoner."

Når kritikere reiser kritikk mot Verdensbanken, IMF, WTO og de rike landene for å føre en politikk som ikke bidrar til fattigdomsreduksjon - i strid med hva de selv sier de vil - så kan det altså være at kritikerne har misforstått hensikten.

Kristin Halvorsen i kampanje for "verdens største løfte"

(image) Utdrag av annonse med SVs finansminister Kristin Halvorsen til støtte for "Verdens største løfte".

Til tross for grunnleggende kritikk av tusenårsmålene, som den Samir Amin nå legger fram i Monthly Review, har det i Norge vært tverrpolitisk enighet om å slutte opp om FNs tusenårsmål. Den offensive norske oppslutningen om tusenårsmålene som tidligere utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson la grunnlaget for, blir nå aktivt og ukritsik fulgt opp av regjeringen Stoltenberg. I Soria Moria erklæringen står det bl.a. (les her):

"Regjeringen gir full støtte til ambisjonene i FNs tusenårsmål om å halvere ekstrem fattigdom innen 2015 og vil lede an i arbeidet med å slette gjelda til de fattigste landene."

Og SVs finansminister Kristin Halvorsen deltar i disse dager en annonsekampanje i regi av den norske tusenårsmålskampanjen, der FNs tusenårsmål framstilles som "verdens største løfte" (les mer her). Kanskje er regjeringen med sin ukritiske støtte med på å gi FNs tusenårsmål en legitimitet de ikke fortjener.

Aktuelle lenker:

The Millennium Development Goals: A Critique from the South, by Samir Amin, Monthly Review March 2006 Apartheid på globalt nivå, av Samir Amin, SAMORA Magasin 01/02 Samir Amin, Wikipedia (norsk) Samir Amin, Wikipedia (engelsk) Finansminister Halvorsen holder løftene, Tusenårsmålskampanjen 06.03.06

For mer bakgrunnsinformasjon om FNs tusenårsmål, se

Bakenfor moteordene, rorg.no 10.01.06 Ble verden bedre i 2005?, rorg.no 04.01.06 FNs tusenårsmål baner vei for nyliberale reformer i fattige land, rorg.no 25.05.05 FNs tusenårsmål - en historie om fusk og svik?, rorg.no 27.09.04 - USAs fingeravtrykk synlige i Annans rapport, rorg.no 29.03.05 - Et farlig skritt bakover, rorg.no 21.01.05 Lav "tenning" på tusenårsmålene i det sørlige Afrika, rorg.no 11.11.03 Tusenårskampanje for "tusenårsfiasko"?, rorg.no 13.06.02Temasider om FNs tusenårsmål (RORG-samarbeidet)

(KILDE: RORG-samarbeidet, hvor SAIH er medlem.)