Et glimt fra SAIHs tidlige historie

I Norge som i de andre nordiske landene eksisterte det en nasjonal komité av World University Service (WUS), en internasjonal organisasjon med hovedsete i Genevé som organiserte og bidro til undervisningsprosjekter i Asia, Afrika og Latin-Amerika. (image) Den norske WUS-komiteen hadde lite midler til disposisjon, og bidro for det meste til moderorganisasjonen ved å kanalisere midler fra andre organisasjoner og institusjoner i Norge. WUS-komiteen levde derfor en anonym tilværelse i skyggen av Norsk Studentsamband, ikke minst når det gjaldt å skape engasjement blant studentene. Arbeidet som studentsambandet og WUS-komiteen gjorde var delvis overlappende, og det det vokste fram et behov for å samle aktivitetene slik at det økende engasjementet kunne utnyttes bedre.Ideen om en egen organisasjon for studentenes og akademikernes internasjonale engasjement ble tatt opppå ulike seminarer vinteren 1960. Den avgjørende diskusjonen ble tatt i mars samme år under Norsk Studentsambands konferanse i Oslo med temaet ”Hjelp til utviklingslandene og studentenes rolle”. Her deltok representanter fra alle universitetene, fra myndighetene, fra norske komiteer for FNs særorganisasjoner og fra humanitære organisasjoner.WUS-komiteens sekretær den gangen, Gunnar Stålsett (i dag biskop i Oslo), og daværende internasjonal viseformann i Norsk Studentsamband, Jarle Simensen, hadde på forhånd planlagt det meste av hvordan en slik hjelpeorganisasjon skulle organiseres, og presenterte dette på konferansen med håp om tilslutning fra deltakerne. Ideen fikk positiv respons og Norsk Studentsamband ble bedt om å engasjere en sekretær til å utarbeide statutter og arbeidsprogram for organisasjonen. Den nyutdannete juristen Karl Nandrup Dahl ble ansatt som sekretær i full stilling for ett år framover fra slutten av juli 1961. Stillingen ble lønnet av Studenttinget. Nandrup Dahl hadde to år tidligere vært formann i Studenterasmfundet og vært svært opptatt både av u-hjelp og fredsarbeid. Deretter hadde han sittet som sekretær for komiteen som skulle planlegge og organisere det norske fredskorpset, som ble etablert i 1963. Nandrup Dahl satt også i styret til Norsk Utviklingshjelp fra 1962 til 1967. Han mener selv at SAIH var en viktig pådriver i prosessen fram mot opprettingen av fredskorpset. SAIHs statutter ble vedtatt både av Norges Akademikersamband og av Norsk Studentsamband i løpet av høsten, og SAIHs konstituerende møte ble holdt i november 1961. Rektor ved Landbrukshøgskolen på Ås, Gøsta Lindeberg, ble valgt til formann.9 I statuttene ble det fastslått at SAIH skulle «brukes til å hjelpe utviklingslandene spesielt på undervisningsområdet». Det var allerede i forkant blitt planlagt at det første prosjektet SAIH skulle støtte var bygging av et fakultet med bibliotek ved Pave Pius XII College i Basutoland (Lesotho). SAIH ble stiftet som en uavhengig organisasjon, men fungerte som den norske komiteen av WUS International og støttet den første tiden i hovedsak de prosjektene som WUS anbefalte.Administrasjonsutgiftene var minimale. SAIH fikk låne kontor gratis i Norsk Studentsambands lokaler, inkludert bruk av kontorutstyr. Sekretærens lønn ble dekket av Studentsamskipnaden i Oslo, og de eneste utgiftene SAIH hadde var innkjøp av en stol og et arkivskap. Andre utgifter ble i hovedsak dekket ved tilskudd fra Indiafondet. De første av SAIHs sekretærer var av de ytterst få i Norge som kunne arbeide med u-landsspørsmål på heltid, før NORAD kom i gang for fullt. Det var da heller ingen beskjedenhet når det gjaldt troen på hva SAIH kunne påta seg av arbeidsoppgaver. I SAIHs første årsrapport het det at ”SAIH kan utvikle seg til å bli et viktig ledd i Norges samlede innsats i hjelpen til utviklingslandene”. Jarle Simensen minnes denne første tiden under et foredrag på SAIHs jubileumsseminar i 1980: «Forestillingene om SAIHs plass i norsk u- landsadministrasjon var ubeskjedne: Nandrup Dahl, som også ble medlem i NORADs første styre, foreslo således i sin tid at SAIH kunne stå for hele fredskorpset, og undertegnede fremmet tilsvarende forslag overfor NORAD om at SAIH kunne ta over administrasjonen av u-landsstipendiatene i Norge!Forslagene ble møtt med en tvilende skepsis av NORADs funksjonærer, og sindigere styremedlemmer i SAIH, hvor blant annet professor Johs. Andenæs virket med tyngde og erfaring fra Sør-Afrikakomiteen, fant det nødvendig å trekke inn tøylene.SAIH falt dermed ganske snart på plass i den rolle hvor det senere har befunnet seg. Men av alle u-landsorganer i Norge er det vel fortsatt SAIH som har bevart mest av ånden fra NSS-miljøet av 1960-61, gjennom kombinasjon av praktisk hjelpearbeid, engasjert opplysningsvirksomhet og betydelig innslag av politisk solidaritetsinnsats».

Lyst til å lese mer? Bestill SAIHs historiebok utgitt i forbindelse med 40-års jubileet i 2001 her!