Endelig på trygg grunn

http://forskerforum.no/wip4/endelig-paa-trygg-grunn/d.epl?id=1272843 Aksel Kjær Vidnes

(image) - Hundrevis, om ikke tusenvis av forskere har behov for hjelp, sier Robert Quinn. (Foto: Ketil Blom/Scholars at Risk)

(image) - Forskerne ser ikke på arbeidet sitt som regimekritisk, men det oppfattes slik, sier Marit Egner. (Foto: Aksel Kjær Vidnes)

For første gang på mange år har han tilgang til bibliotek, internett og datamateriale. Han har et eget kontor på et universitet! Mens de fleste i etasjen veileder studenter, skriver og forbereder seg på påskeferie med familiene sine, sitter det en mann på nabokontoret som har tankene helt andre steder. En mann som har rømt fra all hverdag. Som tenker at han har fått en ny sjanse.

Akkurat nå er han den eneste forskeren som har arbeid og opphold ved et norsk universitet gjennom det internasjonale hjelpeprogrammet til organisasjonen Scholars at Risk. Universitetet i Oslo har gitt ham arbeidsplass i ett år for at han skal slippe unna forfølgelse og akademisk undertrykkelse i sitt hjemland.

– Familien min er bekymret, men de er glade for at jeg har reist fra landet. Et land uten sikkerhet, uten fri presse, uten rettssikkerhet. Folk forsvinner sporløst hver dag fra gatene. De var redde det skulle skje med meg.

Den verste straffen

På grunn av trusselbildet mot mannen kan Forskerforum ikke skrive hvor han kommer fra, eller hvilket fag han tilhører. All informasjon om ham i denne artikkelen har han selv godkjent for å minimere risikoen for at han blir oppdaget av myndighetene i sitt hjemland. Dersom det skulle skje, frykter han at hans familie og han selv vil bli straffet med trakassering og fengsling.

Vi møter ham på et anonymt sted på Blindern.

– Jeg ble utvist fra universitetet med beskyldninger om at jeg underviste og skrev kritikk av myndighetene i mitt hjemland, forteller han.

Der lever befolkningen med undertrykkelse fra myndighetene. Mange lever i nød. Som samfunnsforsker så han det som sin oppgave å undersøke befolkningens tilstand og hvordan myndighetene best kunne forbedre den.

– Jeg ville gjøre regjeringen oppmerksom på problemene i samfunnet vårt. Men myndighetene var ikke interessert i å høre om hjemløse, om handikappede, om diskriminering av etniske minoriteter og om flyktninger.

Til slutt fikk de nok, og han ble arrestert.

– Men den verste straffen var at jeg ikke lenger fikk undervise eller forske. Jeg kunne ikke reise. Jeg kunne ikke jobbe i organisasjoner som ikke var lojale mot regjeringen. Jeg var under kontroll av sikkerhetspersonell, og alle mine bevegelser ble overvåket. Selv mine lojale venner ble redde for å bli sett sammen med meg. Min eneste mulighet til å møte mennesker var gjennom familien. Jeg er far, og jeg har en stor familie jeg har ansvar for. Det var vanskelig ikke å kunne støtte og ta vare på dem.

– Tusenvis trenger hjelp

Han er ikke alene om sin situasjon. Verden over forfølges forskere og akademikere hver dag for det de tenker, sier og gjør. UNESCO-rapporten Education under Attack 2010 konkluderte, tross svært mangelfull statistisk oversikt, med at systematisk forfølgelse av studenter, forskere, utdanningspersonell og utdanningsinstitusjoner har økt siden 2007. Ifølge rapporten finnes det en risiko for forfølgelse av akademikere i alle typer land, men i størst grad i fattige, politisk ustabile, undertrykte stater i Afrika og Midt-Østen.Angrep på dem som har mot til å tenke, foregår overalt.

UNESCO rapporterer at vold, tortur, drapstrusler og drap i regi av myndighetene overfor studenter, forskere og lærere skjer i land som Argentina, Bangladesh, Brasil, Burma, Colombia, Etiopia, Honduras, Iran, Kina, Nepal, Senegal, Somalia, Sudan, Thailand, Tyrkia, Zambia, Zimbabwe.

– Angrep på dem som har mot til å tenke, foregår overalt. I rike og fattige land, både de som er involvert i voldelige konflikter, og de som i hovedsak er fredelige, sier Robert Quinn, som er administrerende direktør i den USA-baserte organisasjonen Scholars at Risk. Organisasjonen består av et nettverk av vitenskapelige institusjoner verden over, som tar imot forskere som lever i truede situasjoner. Organisasjonen Scholar Rescue Fund, som også jobber med å omplassere forskere, har rapportert til UNESCO at de har fått flest søknader om assistanse fra forskere i Irak (111), Den demokratiske republikken Kongo (47), Kina (46), Zimbabwe (34), Vestbanken og Gaza (30), Nigeria (28), Burma (26), Kamerun (25), Etiopia (25) og India (25).

Noen total oversikt over hvor mange forskere som er forfulgt for sitt arbeid og har behov for hjelp, vet ingen. Quinnmener at mellom mange hundre og mange tusen forskere og akademikere verden over trenger hjelp.

– Dynamikken i undertrykkelsen av forskere går tusenvis av år tilbake. Forskere trues fordi de er kunnskapsprodusenter, fordi de er spørsmålsstillere. Selve handlingen å stille spørsmål er ofte truende for undertrykkende myndigheter, så de angriper. Med den økende graden av demokratisering av høyere utdanning de siste 20–30 årene har omfanget og alvorlighetsgraden av angrep spredd seg til mer enn 100 land, sier han.

Nektet utreise

Den norske avdelingen av Scholars at Risk ble opprettet i 2011. Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefonds (SAIH – se faktaboks) stod i 2008 bak en for å øke antallet norske medlemsinstitusjoner. Siden tok Universitetet i Oslo initiativ til å opprette en egen norsk avdeling. Universitetet har vært involvert i nettverket siden 2001 og tar annethvert år inn en forsker på opphold i ett år.

– Dette er noe vi gjør med egne midler, og det er et krav at vedkommende skal betales ut fra sin kompetanse, forteller seniorrådgiver og koordinator for Scholars at Risk ved Universitetet i Oslo, Marit Egner.

– Personen får en gjestestilling, og for oss er det viktig at den som er her, først og fremst kan bruke tiden sin til å fortsette forskningen han eller hun har gjort i hjemlandet. Delvis at de får ro til å gjøre det, delvis at de får tilgang til informasjon de ikke ville fått i sitt hjemland, forteller hun.

Jeg må skrive bøker før jeg dør. Dette er en ny mulighet.

Tilgang til informasjonen er nettopp det som gleder ham som har opphold nå.

– Jeg har noen temaer jeg skal skrive om. Nå har jeg tilgang til bibliotek, og kanskje jeg kan reise til et annet europeisk land og starte et nytt akademisk liv. Jeg må skrive bøker før jeg dør. Dette er en ny mulighet, sier forskeren.

– Men det kommer til å ta tid før jeg føler meg kompetent til å gjøre alt som jeg drømmer om, legger han til.

Det har gått mange år siden han sist kunne jobbe aktivt som forsker. Etter den første arrestasjonen ble han alvorlig syk.

– Gamle kollegaer av meg ba meg om å dra til utlandet for å få behandling. Vi har ikke den form for medisinsk behandling i hjemlandet mitt. Ekspertene drar fra landet, og det medisinske systemet fungerer ikke på grunn av mangel på kompetent personell.

Kollegaer han hadde kontakt med i utlandet, sa han måtte komme seg til Europa for å få behandling. De tipset ham om Scholars at Risk og hjalp ham med å fremme saken. Første gang han søkte, fikk han ja, men ble nektet utreise av landets sikkerhetsmyndigheter. Ved hjelp av medisiner fra sine venner i utlandet overlevde han lenge nok til å kunne søke igjen. Denne gangen fikk han dra.

Frykter ambassadeansatte

Han føler seg ikke helt trygg på Blindern. Han er redd for at hjemlandets myndigheter har agenter i Norge. Til myndighetene oppga han andre grunner til å forlate landet enn at han skulle jobbe, og nå frykter han at studenter eller andre han møter fra hjemlandet, skal rapportere ham. Dersom de får vite at det er gjennom Scholars at Risk, tror han det vil oppfattes som kritikk.

De må ikke få inntrykk av at jeg har rømt.

– Det ville vært farlig. Du vet, ambassadepersonellet er som etterretningsagenter. Scholars at Risk er i seg selv en kritikk av dem. Det er en stor risiko for meg, men også for min familie, som fortsatt bor i hjemlandet mitt. De må ikke få inntrykk av at jeg har rømt. Jeg har ikke rømt, men har fått utreisetillatelse gjennom offisielle kanaler. Hvis jeg hadde flyktet, ville de arrestert min familie og krevd penger. Og hvis de oppdager at jeg jobber her gjennom Scholars at Risk, kan familien bli utsatt for trusler og trakassering. Det er også farlig for meg. De kan komme til å arrestere meg fordi de mener jeg har forrådt dem. De vil hevde jeg ikke er i fare, men at jeg har brutt landets juridiske og demokratiske system, sier han.

Internasjonale rangeringer plasserer ikke hjemlandet hans spesielt høyt når det kommer til rettssikkerhet eller demokrati. Han er glad for at noen står opp for dem som lider under regimene.

– Det som skjer i afrikanske og asiatiske totalitære regimer som slåss mot intellektuelle, er ingen hemmelighet. De ser kritiske akademikere som sine fiender. Scholars at Risk gjør en nobel innsats. Å hjelpe akademikere i andre land er ingen enkel oppgave.

Han har ikke sluttet å håpe på at det en dag kan endre seg, at livet igjen kan bli normalt. Om ett år går oppholdet hans i Oslo ut. Scholars at Risk har forpliktet seg til å hjelpe ham videre, finne nye institusjoner. Men selv ønsker han å kunne dra hjem.

– Jeg er takknemlig og ønsker at andre kollegaer som lider under samme forhold, får den samme muligheten som meg. At situasjonen vil endres i mitt land – det er mitt håp.