En kuppmaker som egentlig var en universitetsstudent

Hadde Nicaragua kanskje mistet håpet? Etter demonstrasjonene 3. april mot regjeringens neglisjerende håndtering av skogbrannen i naturreservatet Indio Maíz (som ligger sørøst i landet, med en størrelse på 300 000 hektar, hvorav 5 400 ble berørt), tok unge studenter fra alle universiteter i Managua til gatene sammen med pensjonister og arbeidstakere, for å protestere mot den vedtatte pensjonsreformen. Ifølge Nicaraguas sentralbank (BCN), var Nasjonalt Institutt for Sosial Sikkerhet (Pensjonsinstituttet, INSS) i ferd med å gå konkurs, og regjeringens løsning var å øke skatten på pensjonene. Pensjonsreformen ble vedtatt uten noen form for offentlig høring, til tross for konsekvensene dette ville ha for befolkningen.

I motsetning til andre land med ekte demokrati, innebærer det å demonstrere i Nicaraguas gater undertrykkelse og voldelige handlinger fra politiet. Siden begynnelsen av demonstrasjonene i april 2018, har bildet av en eldre pensjonist med et blødende sår i hodet, påført av regjeringsvennlige grupper støttet av politiet, gravd seg dypt i hjertene til mange unge studenter.

Den 19. april økte styrken i studentenes demonstrasjoner. Én etter én har offentlige og private universiteter demonstrert og vist sin avsky mot undertrykkelsen av befolkningen. I løpet av kun fire dager, allerede den 21. april, hadde regjeringen drept 20 ungdommer. På dette tidspunktet var mange i Nicaragua rystet og ingen ville stille seg likegyldig til urettferdigheten. Folk gravde dypt i seg selv og tok til gatene i sinne for å skrike med én stemme: «Ut med diktatoren!». Offentlige universiteter ble okkupert av studentene, folk lagde veisperringer i hovedstaden og flere andre byer. Oppmuntret av studentene, fant nicaraguanerne igjen både mot og håp.

Ansiktene fra UNAN-ManaguaDet tok meg ikke langt tid å bli ordentlig kjent med dem. De var så fulle av åpenhet at vi ikke kunne annet enn å gi hverandre gjensidig tillit.

Victoria, en transkjønnet ungdom og aktivist for LGBTIs rettigheter, hadde en smittsom glede over seg, var riktig optimist og temperamentsfull. Hvis det gjaldt om å handle i en gitt situasjon, var det «heller nå enn siden», som hun selv sa det. Hun var fullt forpliktet til arbeidet, og spøkte ofte om hennes mulige pågripelse. Hun ble til slutt bortført under en demonstrasjon i León. Hun likte det hun gjorde, å være «en aktivist fra gata, der du finner de reelle aktivister», som hun alltid erklærte med stolthet. Sammen med Yaritza, Levi og tre andre studentledere i UNAN-León, må hun nå svare i en rettssal for forbrytelsene hun har begått. Men Vicky mener at det fortsatt «er mye arbeid som skal gjøres». Av kjærlighet kaller hun meg «Yogi Bjørn».

Yaritza, hun med det kalde blikket, har en mektig figur som oser av selvsikkerhet og styrke. Hvis hun ville bli hørt, sørget hun for det til de grader. Vi snakket om hvordan det hele startet, og selv om hun var noe pessimistisk, sluttet hun aldri å stråle vilje og selvsikkerhet om at vi kunne få til noe riktig stort – en endring som ville gitt oss studenter friheten vi trenger. Yaritza, en universitetsstudent som kommer fra en familie med begrenset ressurser, er nå fengslet for å kjempe for sannhet og rettferdighet i sitt hjemland. Yaritza kjeftet ofte på meg fordi hun ikke klarte å begripe at jeg «var redd for det meste unntatt kulene».

Veltalenheten og spissfindigheten til Levi er imponerende. Han er en veloppdragen gutt med en hengivenhet som er til å føle på når han hilser på deg. Han tar deg imot med åpne armer og, nesten uten å utveksle ett ord med deg, får deg til å føle deg som sin venn, kanskje til og med som en bror. Han har en dyp religiøs overbevisning som han setter ut i praksis, og hadde alltid med seg en bibel som jeg er sikker på han nå leser mens han sitter i fengsel. Jeg er helt sikker på at han fortsatt er like plettfri som alltid, der han nå sitter fengslet, og at han griper hver eneste sjanse han har til å sende ut et budskap om håp. Han ga meg aldri en klem uten først å kalle meg «Den store Moi».

Flere titalls unge studenter på mellom 18 og 25 år risikerer nå rettssaker som pågår bak lukkede dører; rettsaker der det legges frem falske bevis og uekte vitner. Det er konsekvensen av å delta på fredelige demonstrasjoner sammen med mange andre ungdommer som kjemper for demokrati og frihet i sitt land. Disse skjebnene ligger nå i hendene til et rettsapparat som er blitt er instrument for korrupsjon og diktatorens interesser.

Likegyldighet og medskyldighet hos ledelsen i UNAN-ManaguaOpp gjennom tidene har universitetenes forhold til regjeringene vært preget av partipolitiske valg, noe som rammer nøytraliteten til universitetenes ledelse. Universitetsstudentene i Nicaragua er blitt møtt med likegyldighet og taushet av ledelsen på universitetene. Det gjør disse lederne medskyldige i ordren om å massakrere studentene som har deltatt i demonstrasjoner på offentlige universiteter.

Så langt har ledelsen i UNAN-Managua sagt seg fornøyd med regjeringspartiets handlinger, og FSLN-flagget vaier på ulike campus som aldri burde ha en partipolitisk tilhørighet.

13. juli ble flere hundre studenter i campus Rubén Darío møtt med ild fra paramilitære, lærere og medlemmer av Nicaraguanske Studenters Nasjonale Union (UNEN), som med tildekket ansikt stormet universitetet og tvang demonstrantene til å søke tilflukt i en kirke i nærområdet. Den dagen rant blodet til og med inne i kirken. To drepte og flere titalls sårede ble resultatet av beleiringen. Kirkens vegger vitner fortsatt om kuleregnet som falt på studentene. Hele Nicaragua gråt den dagen. Det fornuftige og humane Nicaragua fikk ikke sove den dagen. Nonner og religiøse knelte foran politibilene og ba dem om å slutte å forfølge studentene. De offentlige instanser for høyere utdanning har plyndret universitetenes upartiskhet og har malt universitetsbygningene i fargene til et politisk parti som forguder presidenten og visepresidenten i Nicaragua.

Offentlige universiteter i Nicaragua er ikke lenger steder for universalitet og tankefrihet, men konsentrasjonsleirer for politisk indoktrinering. Når skal internasjonale instanser som jobber for å fremme kvaliteten til universitetene vende blikket mot Nicaragua? Myndighetene i vårt land kjemper ikke for studentene, men svarer med taushet og fortsetter å sende studenter til rettssaler hvor de møter bødler, og ikke dommere.

Regjeringen har en usedvanlig intolerant stemme. Det er en slags skikkelse som kringkastes daglig via regjeringskontrollerte kanaler, og som kaller studentene for de mest diskvalifiserende adjektiver dens mystiske og kronglete hode kan finne på. «Vandaler, kuppmakere, blodtørstige vampyrer, avskum, betydningsløse, spøkelser, fjotter, CIA-finansierte, høyrevridde, MRS-finansierte, terrorister, småsinnede, tomme sjeler, mordere, destabiliserende», og så videre. Dette gjenspeiler nok regjeringens egne samvittighet. Visepresidenten Rosario Murillo taler ofte om Gud, men har blod på hendene etter at 512 studenter er blitt drept mens de drømte om et fritt fedreland.

Min drømJeg drømmer at jeg igjen kan vandre rundt i gatene og føle meg trygg, at munnene ikke slutter å tale, at ørene aldri slutter å lytte. Jeg drømmer at vi studentene er flammen som smelter sammen sannheten og rettferdigheten. Jeg drømmer at Nicaragua foreviger seg selv gjennom alle disse ungdommene, martyrer i en ny republikk. Jeg drømmer det, jeg ønsker meg det, og med mine hender jobber jeg for det.