Eksellensparadokset

Skrevet av: Petter Aaslestad, leder av Forskerforbundet og professor i litteraturvitenskap ved NTNU. 

Hvis jeg skulle driste meg til å oppsummere dreiningen av norsk forskningspolitikk de siste årene med bare ett ord, ville jeg gått for «eksellens». Til tross for at ordet ikke finnes i norske ordbøker, dukker det stadig oftere opp i sektorens langtidsplaner, strategier, meldinger og taler. Gjennom en «kultur for eksellens» skal vi bygge opp verdensledende miljøer som skaper forskning i verdensklasse. Bare det beste er godt nok.

Vi jakter på det beste, og med oss på jakten har vi verktøy som skal skille det eksellente fra det gode. I en konkurranse om forskningsmidler basert på kvantitative og objektive indikatorer, vil den dårlige forskningen falle igjennom og den beste få de ressursene den fortjener. Eller?

I en studie publisert i fjor fant en gruppe britiske og australske forskere at jaget etter eksellens like gjerne kunne virke mot sin hensikt. Forfatterne gikk gjennom vitenskapelig litteratur om publisering og kvalitetsvurdering i forskning, og konkluderte med at systemene ikke klarer å se forskjell på forskning som er «eksellent», og forskning som bare er «god». «The hypercompetition that arises leads to a performance of “excellence” that is completely at odds with the qualities of good research”, skrev forfatterne.

En stor metastudie av Stanford-forskeren Daniele Fanielli fra 2012 fant at i gjennomsnitt 72 prosent av forskerne ved minst ett tilfelle hadde bedrevet tvilsom forskningspraksis. Det er da ikke snakk om direkte plagiat eller fabrikkerte data (noe «bare» to prosent av forskerne oppga å ha gjort), men for eksempel å la være å rapportere problemer med å gjenta eksperimentene med samme resultat. Professor i metode og integritet ved Vrije Universiteit i Amsterdam, Lex Bouter, uttalte i et intervju med Forskning.no at fellestrekkene for rent forskningsfusk og tvilsom forskningspraksis er at de begge betinges av risikofaktorer på system-, kultur- og individnivå. På systemnivå kan det nettopp dreie seg om publikasjonspress, konkurranse eller lav risiko kombinert med høy avkastning, som gjør det «fristende å kutte noen hjørner».

Slik kan et system rigget for å finne det eksellente ende med å stå i veien for vanlig, god forskning. Det beste blir det godes fiende. 

Noe mange norske forskere tar opp med meg, er hvordan et stadig økende publiseringspress og mer finmaskede publiseringsparametere vanskeliggjør deres forskningshverdag.

Nylig hørte jeg medisineren Magnus Aronsen, fra Akademiet for yngre forskere, etterlyse en mer nyansert debatt om hvordan vi måler kvalitet, som ikke er begrenset til tellekanter og siteringsindekser. Nobelprisvinner Edvard Moser sa det slik til Morgenbladet: «- Å publisere store mengder data er uforenlig med å publisere så bra som mulig».

Hva har debatten om eksellens og publiseringspress med akademisk frihet å gjøre? Ingen forskere i Norge kastes jo i fengsel hvis de publiserer noe myndighetene ikke liker, slik situasjonen er i alt for mange land i verden. Men nesten halvparten av norske forskere opplever likevel at beskyttelsen av den akademiske friheten har blitt verre de siste årene, ifølge en undersøkelse gjort av Terrence Karran fra Lincoln University i 2015. Denne endringen har skjedd samtidig med en mer rigid målstyring i forskningspolitikken.

En viktig side ved den akademiske friheten er forskerens mulighet til å få publisert en studie selv om den ikke oppfyller akkurat de kravene og forventningene som rettes til dem på systemnivå. Hvis målene for forskningskvalitet hindrer publisering av enkelte typer studier, eller bidrar til at forskning tilpasses kvalitetsmålene, er det et alvorlig problem. Av og til kan en helt vanlig forskningsstudie, som ikke sier noe revolusjonerende nytt, være akkurat det korrektivet et forskningsfelt trenger.

Ordet «eksellens» finnes ikke i ordboken, men «eksellent» står der. På bokmål betyr det «fortreffelig, utmerket», og på nynorsk betyr det «framifrå, gjev, dugande». Når får vi høre en statsråd slå et slag for forskning som duger?

NY ARTIKKELSERIE om AKADEMISK FRIHET

De fleste utenfor akademia tenker nok at retten til akademisk frihet ikke angår dem, men det stemmer jo ikke. Akademisk frihet er avgjørende for at demokratiet vårt skal bygge på kunnskap og forskning, fremfor forførende og farlige ideologier. Trues den akademiske friheten, trues også samfunnet vårt. 

Vårt bidrag for å verne om den akademiske friheten er kritisk debatt. Derfor inviterer vi alle som mener noe om akademisk frihet i Norge eller internasjonalt, til å ta ordet.

Vil du skrive for oss?

Kontakt oss på epost: info@saih.no.