Autonomi på Nicaraguas Atlanterhavskyst

Når man spør folk på Stillehavskysten av Nicaragua om de har vært på Atlanterhavskysten av landet, er svaret oftest nei. Spør du om de kunne tenke seg å reise dit, er svaret også ofte nei.

Atlanterhavskysten utgjør halvparten (56,2 prosent ifølge Envio.org) av Nicaragua rent geografisk. Dette området har til og med en helt annen historie enn resten av landet. Atlanterhavskysten har vært et britisk protektorat og ble ikke en del av det spansktalende Nicaragua før på slutten av 1800 tallet. Det er her man finner de fleste av Nicaraguas urbefolkning og afroetterkommere. Befolkningen er svært multikulturell: Det snakkes Kreolsk-engelsk, Miskito, Rama, Mayagna, Garifuna og spansk.

I 1987 ble Atlanterhavskysten delt i to autonome regioner: RAAN (Región Autónoma del Atlantico Norte) og RAAS (Región Autónoma del Atlantico Sur). Juridisk sett fikk området autonomi-status og kunne bestemme over mye av sin egen utvikling og organisering. Men i praksis har det ikke vært like enkelt å styre selv.

Først og fremst er forståelsen for den multikulturelle befolkningssammensetningen på Atlanterhavskysten relativt lav i resten av Nicaragua. Man har tospråklige og flerspråklige skoler mange steder på Atlanterhavskysten, men i resten av Nicaragua undervises det bare på spansk. Det er kystbefolkningen, «los costeños» som hele tiden må tilpasse seg den dominerende kulturen og språket i den andre halvparten av Nicaragua. I dagens Nicaragua betyr «å tilpasse seg» også at man spiller på lag med den sittende regjeringen. Det kan være vanskelig å være for kritisk til regjeringens politikk. Flere sivilsamfunnsorganisasjoner har måttet legge ned arbeidet. Noe av grunnen er en generell giverflukt blant internasjonale aktører fra regionen, noe som har gjort det vanskelig å få tilgang på midler for organisasjoner.

Demokrati på nedtur

En annen side er restriksjoner fra det nå mer autoritære regimet i Managua. En måling fra Economist Intelligence unit viser at demokratiutviklingen i Nicaragua er nedadgående. Med en score på 4,81 ligger nå Nicaragua lavt nede på den nest nederste kategorien av fire kategorier for styresett: Et såkalt hybrid regime:

I 1979 klarte Den sandinistiske frigjøringsfront (FSLN) - den sosialistiske bevegelsen i Nicaragua, oppkalt etter opprørslederen Sandino - å styrte den sittende diktatoren Somoza. Det var mange årsaker til at en revolusjon ble mulig. Én av årsakene var at FSLN klarte å snakke for både de fattige bøndene og den intellektuelle eliten. De kjempet sammen mot Somoza. En ung Daniel Ortega ble leder av landet fra 1979 til han tapte det demokratiske valget i 1990 og godtok valgnederlaget for den nyvalgte presidenten Violeta Chamorro.

Etter år med fred, giverstrøm, korrupsjon, politiske allianser og et FSLN som svært systematisk hadde bygget seg opp igjen, vant Ortega igjen valget i 2006. Denne gangen hadde han ikke med seg fullt så mange fra eliten som under revolusjonen. Mange fra eliten mente han drev hestehandel med både andre partier og religiøse ledere. Noe som ga gjenklang hos de skandinaviske ambassadørene som var i landet det gang.

Ortega og kona hans Rosario Murillo har siden 2007 ledet landet med en god økonomisk vekst, og samtidig med kortene tettere til brystet og et regime som av flere nå sammenlignes med det diktatoriske regimet som FSLN i 1979 klarte å styrte.

URACCAN: Tviholder på sin autonomi

I et slikt politisk landskap er det krevende for et ungt universitet på Atlanterhavskysten å tviholde på autonomi og ikke la seg styres politisk.SAIHs partner URACCAN gjør nettopp det. URACCAN er et universitet som hegner om sin identitet som både lokalsamfunnsuniversitet (Universidad comunitaria) og urfolksuniversitet. Det ble etablert i 1994, syv år etter at atlanterhavsregionene fikk sitt autonome selvstyre. Nåværende rektor, Alta Hooker, er en av svært få kvinnelige universitetsrektorer i Nicaragua, og er i tillegg kreolsk/afroetterkommer og engelskspråklig.

6 prosent av statsbudsjettet går til universiteter i Nicaragua. Ti universiteter mottar midler. URACCAN mottar en liten andel av dette, sentralt plasserte universiteter i Managua og León mottar brorparten av tilskuddene. Ved fem av universitetene er det regjeringen, og regjeringspartiet FSLN, som bestemmer rektorene. Dette er også tilfellet ved det andre universitetet i RAAS-regionen, BICU. URACCAN, derimot, holder på demokratiske rektorvalg.

Ved det siste rektorvalget på URACCAN erfarte de at FSLN forsøkte å påvirke valgresultatet. Grupper av studenter fra «Joventud Sandinista» (sandinistungdommen) forsøkte å kuppe valget og forhindre Alta Hooker fra en seier, til fordel for kandidaten som var foretrukket fra regjeringen. Til tross for mye motstand fra sandinistungdommene, ble Alta Hooker likevel gjenvalgt og holder hardt på universitetets partipolitiske uavhengighet og autonomi. Dette er spesielt imponerende i et land som Nicaragua, hvor det å identifisere seg som sandinist er noe mange gjør av de som støttet revolusjonen i 1979.

For mange sandinister kan det føle som et svik å gå imot partiet som ledet landet gjennom revolusjonen. Nettopp derfor er det sterkt å høre om hvordan URACCAN, som ble startet opp av sandinister, tviholder på sin partipolitiske uavhengighet og autonomi likevel.

Akademisk frihet oppnår man best gjennom autonome universiteter hvor man fritt kan ytre seg gjennom forskning og offentlig debatt. URACCAN holder på denne friheten selv om det betyr at de kan miste enkelte goder og økonomiske fordeler fra regimet.

Altlanterhavskysten i Nicaragua blir fremdeles neglisjert og oversett av politikere og befolkningen for øvrig. Men de har noen sterke institusjoner, som URACCAN, som står stødig i sin overbevisning om at de har rett til å bestemme over egen kunnskap og territorier.