Menneskerettighetsforsvarere i fare

Den siste tidens store protester mot rasisme og politivold til tross: Mange menneskerettighetsaktivister har fått sine virkemidler fratatt i koronaens tid. Et ferskt og grotesk eksempel fra Zimbabwe viser hvordan pandemi-tiltak utnyttes til å forverre aktivistenes kår: nylig ble tre unge kvinnelige aktivister bortført og torturert etter en demonstrasjon, uten lov og dom (OHCR). En av disse var parlamentsmedlem Joana Mamombe, en tidligere studentaktivist og Student at Risk-student i Bergen, som nå representerer opposisjonen i landets parlament. Etter en periode på sykehus er de tre aktivistene nå arrestert på nytt og tiltalt for å lyve om bortføringen.

Utrygge bak stengte porter

I mange land er menneskerettighetsforkjempere i særlig stor fare på grunn av portforbud og karanteneregler. Aktivister som har som normalsituasjon at de må operere med et utall strategier for å være trygge, som å holde sitt oppholdssted ukjent, stadig forflytte seg og ha exit-strategier, må nå når det er unntakssituasjon holde seg i ro på ett sted.

I Colombia er flere sosiale ledere drept under korona-krisen, og mange frykter for sine liv fordi de blir mer tilgjengelige mål når de er innstengt hjemme. Forholdsreglene som koronakrisen krever, trumfer forholdsreglene knyttet til menneskerettighetskrisen mange allerede befant seg i, og slik blir de stående uten mulighet til å beskytte seg. Colombia er et av verdens farligste land for menneskerettighetsforkjempere og sosiale ledere. Fra 2016 til 2019, registrerte Ombudsmannens kontor 555 slike drap. I Cauca, der SAIH samarbeider med flere urfolksorganisasjoner, var det 237 ulike angrep på ledere i 2019

I skyggen av pandemien

Når nyhetsbildet preges av pandemi, er det mye annet som havner under radaren. I Colombia kastes folk ut fra husene sine, angivelig fordi de ikke har tillatelsene i orden. I forrige uke rapporterte vår partnerorganisasjon NOMADESC om at slike utkastelser hadde funnet sted i Cali, sørvest i landet. Urfolk og småbønder mistet husene og avlingene sine etter at antiopprørspolitiet og politiet troppet opp for å bortvise dem fra området hvor noen av dem har bodd i over tjue år. Ofte er årsaken at det er store økonomiske interesser i områdene og da må husløse og internt fordrevne flyktninger vike. Selv om dette er «business as usual», er konsekvensene ved å havne på gata større når pandemien herjer.

Sør-Afrika er et av landene med høyest økonomisk ulikhet i verden, og der som ellers treffer pandemien fattige og andre utsatte grupper særlig hardt. SAIHs samarbeidspartner Equal Education har sammen med rundt 250 andre sivilsamfunnsorganisasjoner dannet koalisjonen C19’s People Coalition. I fellesskap legger de press på myndighetene for at responsen på pandemien også skal ivareta sårbare grupper. En måned etter at koalisjonen ble dannet, lanserte myndighetene en hjelpepakke på 500 milliarder rand, der 50 milliarder rand var øremerket sosiale tilskuddsordninger. Dette var en betydelig seier som resultat av sivilsamfunnets innsats, selv om mye fortsatt gjenstår.

Krisen har ført til at mange sivilsamfunnsorganisasjoner må sette til side sitt vanlige arbeid, og heller fokusere på håndtering av selve krisen. I Nicaragua har president Daniel Ortéga og hans kone og visepresident Rosario Murillo dysset ned omfanget av smittespredningen. Flere medier melder om “midnattsbegravelser”, der folk som har dødd på sykehus begraves i nattens mulm, uten at den avdøde testes. Med myndighetenes dekkoperasjoner som bakteppe spiller sivilsamfunnsorganisasjoner i Nicaragua en viktig rolle for å hindre smitte og sørge for at sårbare grupper ivaretas. Blant annet gjennom å få ut informasjon fra WHO til befolkningen, oversette den til urfolksspråk, samt håndtere smittevern – nasjonale retningslinjer er mankovare.

Sivilsamfunnet spiller en viktig rolle over hele verden både som supplement til det offentlige og som vakthund. Når dette settes på pause, kan regjeringer utnytte situasjonen til å gjennomføre urettferdig politikk, uten at sivilsamfunnet har mulighet til å rope varsku før det er for sent. Slik kan positiv utvikling reverseres og menneskerettighetsforsvarernes kår endres til det verre også på sikt.

En gang i fremtiden vil det gå an å igjen samles på barrikadene uten risiko for smitte og uten at det innebærer brudd på pandemi-lover. Et spørsmål som vokser seg stadig større, er hvor mange som da vil være i stand til å heve stemmen. Pandemien gjør det desto viktigere å i fremtiden sikre sterke sivilsamfunn for å få utviklingen på riktig spor igjen.