Ragebait fra KrFU?

En stor del av meg håper nesten det er det, for hvis de faktisk mener hatparagrafen må bort, er det langt mer alvorlig.

Denne kronikken stod først på trykk i Dagsavisen.

I morges leste jeg at KrFU vil fjerne hatparagrafen, og min første tanke var at dette måtte være ragebait. Et politisk utspill først og fremst egnet til å skape reaksjoner og oppmerksomhet, slik mange politikere og parti nå opererer.

En stor del av meg håper nesten det er det, for alternativet er langt mer alvorlig.

På landsmøtet sitt vedtok altså KrFU, med stort flertall, at de vil fjerne straffelovens paragraf 185 om hatefulle ytringer. Deres begrunnelse? De mener loven er «utydelig og vanskelig å forstå», og at den kan begrense ytringsfriheten.

Ytringsfriheten er en av de viktigste frihetene vi har. Den skal vernes, også når mennesker sier ting vi misliker eller blir provosert av. Det er det også en bred tverrpolitisk enighet om, men det betyr ikke at alle ytringer får bestå uten grenser eller konsekvenser.

Hatparagrafen beskytter blant annet mennesker mot grove hatefulle ytringer på bakgrunn av etnisitet, religion, seksuell orientering, kjønnsidentitet og funksjonsevne. Det er heller ikke slik at enhver stygg, kontroversiell eller krenkende mening er ulovlig.

Høyesterett har slått fast at terskelen for straff er høy. Det er bare ytringer av «kvalifisert krenkende karakter» som rammes.

Derfor synes jeg det er vanskelig å være enig med KrFU i deres forståelse av at loven kan avgrense ytringsfriheten vår. Jeg har heller ikke et bilde av en offentlighet hvor hatparagrafen legger et kvelende lokk på debatten. Se bare på debatten om skeive.

I opptakten til, og under Pride, får vi år etter år demonstrert at det finnes svært god plass i norsk offentlighet til å kritisere Pride, diskutere kjønn og seksualitet, og mene og berette høyt omtrent hva man vil om skeiv politikk.

I juni i år overvåket Likestillings- og diskrimineringsombudet kommentarfelt om Pride, og anmeldte fire ytringer de mente kunne være straffbare. Dette er kun et eksempel, som viser at loven operer med et tydelig og viktig skille.

Det er altså en stor mengde av svært harde, provoserende og ubehagelige ytringer som er lovlige. Og selv om de krysser grensen for hva som ikke burde være lov, er det et fåtall som faktisk bryter med loven. Det samme gjelder rasisme.

Paragraf 185 handler ikke om retten til å slippe å bli motsagt eller fornærmet. Den setter en yttergrense mot blant annet trusler og grov nedvurdering av mennesker på grunn av hvem de er.

Derfor er det verdt å spørre hva KrFU konkret mener skal skje dersom paragrafen fjernes. Hvilket vern skal stå igjen for dem som rammes av de groveste hatefulle ytringene? Og hvilket problem med norsk ytringsfrihet er det egentlig opphevelsen skal løse?

Hvis dette bare var ment som et utspill som skulle få oss til å reagere, lyktes KrFU. Hvis det derimot er gjennomtenkt rettspolitikk, forventer jeg langt bedre svar.