Kirkens heltinner

(image) ”Ingrid Bjørkås, Norges første kvinnelige prest er min heltinne”, sier Helen Bjørnøy, leder i Kirkens bymisjon. ”Noen må stake opp veien slik at andre kan følge etter. Det er ikke vanskelig å være bispekandidat og kvinne i dag. Ihvertfall ikke i Norge.”, sier Bjørnøy. Cora Flor er en av dem som vil gjøre det lettere for kvinner som Helen Bjørnøy i Nicaragua å følge sitt kall og sin overbevisning.

Åpen kirke?”Det er viktig at kirken åpner rom for kvinnene.” sier Cora Flor Antonio. Hun tier ikke i forsamlinger. ”Jeg var Nicaraguas første kvinnelige kandidat til kirkenes verdensråd og har måttet stake meg fram på egenhånd.” På vei til det første møte ble hun arrestert under en mellomlanding i USA. ”Ingen trodde jeg som kvinne og misquitoindianer kunne representere Kirken i Nicaragua. Fordommer gjorde at jeg ble arrestert”, sier Cora, som også er en av de første ordinerte Moravaprestene i Nicaragua i Mellom-Amerika. I et mannsdominert samfunn har hun alltid visst at hun ville bli prest. Som ung fikk hun beskjed om å gifte seg for å kunne studere teologi. Hun giftet seg, men kom ikke inn. ” Jeg hadde giftet meg med feil mann,”sier Cora oppgitt. ”Han var ikke kristen.”

Utholden utdanningDet at hun senere ble enke gjorde det ikke lettere å komme inn på teologistudiet. Hun giftet seg igjen, og denne gangen ble det ”riktig”, ihvertfall nesten. Riktig fordi ektemannen var teolog. Feil fordi en ung teolog som ham ikke burde gifte seg med en enke som var like gammel som han selv; og som i tillegg hadde tre barn. ”Må han vaske sine egne klær? Tar han vare på barna når mor ikke er hjemme? Enda de ikke er hans egne?” Det var ikke fritt for folkesnakk, men Cora lot seg ikke stoppe. Endelig ble hun akseptert på studiet og i 1997 ble hun ordinert. ”Jeg er både stolt og takknemlig for at jeg har holdt ut. Nå har jeg fått den utdannelsen jeg er kalt til”, sier Cora mildt. Det tyder på at gjennomsnittlig utdanning på Atlanterhavskysten i Nicaragua er rundt to års grunnskole.  ”Problemet med utdanningssystemet er at kvinnen ikke verdsettes og det legges ikke opp til at kvinnen skal verdsette seg selv. Det er ikke tilpasset kvinnens situasjon og ansvarsområder. Kvinner på landsbygda har barn, har ansvar for avlinger og husarbeid. Dette må det tas høyde for når en lager utdanningstilbud” understreker Cora.

Usynlig heltinne”Min heltinne?” Cora smaker på det. Så lyser hun opp. ”Mine heltinner er alle kvinner jeg har møtt ute i landsbyene, de som hver dag kjemper for å oppnå ny kunnskap. De som holder motet oppe og balanserer takknemlighet med krav om et bedre liv. De lærer meg uendelig mye.” Det er ingen tvil om at Cora mener det hun sier.” Mange som blir definert som nederst på rangstigen i vårt samfunn er kanskje de som har kjempet de hardeste kampene for å overleve fattigdom og utestengning fra sosiale sammenhenger. En skal ha mye livskraft for å overleve dette,” sier Helen Bjørnøy. Kanskje er det flere heltinner der ute enn du har tenkt over? Hvem er din heltinne?