Kampen mot informasjonsfattigdom

Det største sjokket når akademikere fra land som Kenya eller Bolivia vender hjem etter et gjesteopphold i detrike nord, er informasjonsfattigdommen. De har vent seg til å bruke biblioteker, elektroniske eller fysiske, der de hadde tilgang til alle relevante tidsskrifter, og hvor alt de trengte av faglitteratur lett kunne skaffes dersom biblioteket ikke alt hadde det. Hjemme i Nairobi eller La Paz kommer de tilbake til et bibliotek der de kanskje har ti eller maksimalt tyve tidsskrifter innen relevante fagområder, og hvor budsjettene på ingen måte strekker til for å abonnere på elektroniske tidsskrifter fra blodsugerne i Elsevier og Blackwell.

Dette er det viktigste, men ikke det eneste, argumentet for open access-publisering. Jeg husker en gang tidlig på 1990-tallet da jeg var med på å ansette en nigeriansk forsker ved et norsk institutt; hans viktigste grunn til å ville flytte til Norge, var – sa han på intervjuet – at han ville få tilgang til alt han trengte av andre forskeres arbeid. Hjemme hadde de nesten ingen ting.

Open access-publisering innebærer altså en type global omfordeling, men til forskjell fra materiell omfordeling, koster den ikke giveren noe. Det er bare mellommennene i de akademiske forlagene som vil tape penger. Til gjengjeld vil studenter og forskere i sør få reelle muligheter til å tilegne seg nøyaktig de samme kunnskapene som oss i nord. Det er vanskelig å tenke seg et argument, godt eller dårlig, mot en slik ordning.

I denne sammenhengen er det viktig å huske at det finnes flere slags kretsløp for forfatterskap. Profesjonelle forfattere er med rette urolige over en utvikling som går i retning av at unge mennesker forventer at ‘informasjon skal være gratis’, med det resultat at de vegrer seg for å betale for musikk. Hva musikerne skal leve av i en slik situasjon, i land der de ikke kan melke staten for stipender, er umulig å vite. Forfattere ser utviklingen på musikkens område med stor, og velbegrunnet, bekymring. For hvem skal betale boliglånet til en forfatter hvis bøker blir lastet ned gratis av folk som ikke engang innrømmer at de er tyver, men iscenesetter seg selv som en slags riddere for ytringsfrihetens høyeste verdier?

Det akademiske kretsløpet er imidlertid fundamentalt forskjellig fra det kommersielle. De som publiserer i vitenskapelige tidsskrifter, får verken royalty eller honorar. Mange av oss jobber dessuten gratis for de akademiske forlagene, som redaktører eller referees. Målet med publiseringen er ikke å tjene penger (vi har allerede lønn), men å bli lest, helst av så mange som mulig, for å oppnå størst mulig innflytelse på åndslivet eller vitenskapen. Forlagene er i denne sammenhengen for rene parasitter å regne; det er forskerne som gjør hele jobben, unntatt den tekniske produksjonen, distribusjonen og naturligvis faktureringen.

Det er altså ingen grunn til at open access-tidsskrifter skulle være mindre kvalitetskontrollert, eller av andre grunner holde lavere nivå, enn de akademiske forlagenes overprisede produkter. Det er jo forskerne som gjør hele jobben uansett, fra konseptualiseing og idéutvikling til peer review og språklig ferdigstillelse.

Argumentene mot open access innen litterær produksjon er betydelige. Når det gjelder akademisk publisering, er de ikke-eksisterende. Det er strengt tatt bare å sette i gang.

Les mer på kampanjesidene og signer oppropet

Del plakaten på FacebookHva er Open Access på 1 minutt,Hva er Open Access på 2 minutterFå Sharing is Caring på profilbildet ditt