Nyhet

Ja til rettigheter i Marokko og Vest-Sahara

16. september 2009

Svar til påstander om Marokko

Tekst: YASSINE ARAKIA STUDENT OG LEDER AV FORENING og MIN (MAROKKANERE I NORGE)

Dette er et svar til innlegget i nr. 19, med tittelen «Marokko og norske bedrifter må følge Kardemommeloven». Jeg har lest leserbrevene til Sigrud Espe og andre fra SAIH der de tar opp Vest-Sahara spørsmålet. Jeg må stille spørsmål om troverdigheten til kildene de får sine påstander fra. I dette svarbrevet vil jeg prøve å opplyse deres lesere om fakta vi i Norge nesten ikke hører om.

Sigrun Espe snakker om at Marokko ulovlig okkuperer Vest-Sahara, jeg vil si til deres lesere at FN og norsk regjering ikke bruker slike ordlag men snakker om konfliktområde. Etter nesten 100 års kolonisering av Spania, var det i 1975 at Marokko gikk inn og fikk tilbake området som her kalles Vest-Sahara. Det var kun sivile som gikk inn, og det var først etter at Polisario, støttet av Algeries etterretning, startet militære kamper at Marokko måtte forsvare seg.

En annen ting som jeg reagerer på er at Espe og andre stadig bruker navnet Vest-Sahara og ikke Marokkansk Sahara, som burde være det mest naturlige navnet, selv om man måtte mene at Marokko er en okkupant eller kolonimakt. Området ble kalt Spansk Sahara da området var kolonisert av Spania. Og skal man være så dobbeltmoralsk så kan man stille et annet spørsmål; hva med Øst-Sahara, Nord-Sahara eller Sør-Sahara? Finnes det ikke noen sahraoui som bor der og trenger ikke de egen stat også? Når det gjelder spørsmålet om sahraouis ytringsfrihet og muligheter vil jeg si følgene:

Sahraoui har fått sitt eget rådgivende ting «CORCAS», og mange andre sahraoui er å finne i ulike nivåer i nasjonale marokkanske institusjoner (som politiske partiledere, guvernører og ambassadører (inkludert dagens marokkanske ambassadør i Norge). Det er også verdt å minne om at mange av Polisarios ledere har vendt tilbake til hjemlandet etter at de ble klar over at Algeries involvering og støtte til Polisario først og fremst er for å tjene Algeries interesser i området. (Senest i sommer så har en tidligere minister i Polisario vendt tilbake til Marokko.

Jeg synes Norge og vi norske studenter burde gitt vår støtte til Marokko slik at landet fortsetter de reformene landet har startet og her lister jeg noen dem:

I 2004 gjorde Marokko noe unikt i en arabisk muslimsk sammenheng ved å ta et oppgjør med sitt menneskerettighets-spørsmål ved å gi kompensasjon til tidligere politiske fanger. I 2007 har Marokko igjen tatt store skritt på vei til fult demokrati ved å gi kvinner og barn de siste rettighettene som manglet.

Det internasjonale samfunnet, inkludert FNs sikkerhetsråd, har betegnet planen om selvstyre for sahraoui som er foreslått av Marokko som «et troverdig og seriøst» initiativ. FN har bedt partene til å forhandle i ånd av «kompromiss og realisme». Denne realismen ble påpekt av den tidligere spesialutsendingen for FNs generalsekretær, M Wan Valsum da han erklærte at en etablering av en mikrostat i Sahara rett og slett er urealistisk.

Både Norge og FN bør applaudere disse reformene som Marokko har gjort som første landet i området.

Kilder: FN rapport fra 2008, Atekst, http://www.almassae.press.ma/http://www.studvest.no/ytringar.php?art_id=11214seksjon=lesarbrev

Ja til rettigheter i Marokko og Vest-Sahara

Tekst: SIGRUN ESPE og LEDER I SAIH

Det er veldig positivt at det skjer ting på menneskerettighetsfronten i Marokko, og SAIH applauderer alle grep som sikrer det Marokkanske folk mot overgrep. Men den folkerettslige diskusjonen om det saharawiske folk og Vest-Sahara er en helt annen sak, så her gjelder det å holde tunga rett i munnen.

Yassine Arakia bygger sitt svarinnlegg til meg i Studvest 09.09 på at våre kilder ikke er troverdige, da vi omtaler Marokko som en ulovlig okkupant av Vest-Sahara. Våre kilder er blant annet FN og den internasjonale domstolen i Haag, som allerede 16. oktober 1975 konkluderte med at “the materials and information presented to it do not establish any tie of territorial sovereignty between the territory of Western Sahara and the Kingdom of Morocco.”

Dette betyr at Marokko aldri hadde en legitim grunn til å flytte tropper inn i landet. Heller ikke det sivile inntoget Arakia nevner, kan brukes til å legitimere Marokkos kontroll over Vest-Sahara. Bruken av bosettere er en kjent strategi for å gjennomføre vellykkede okkupasjoner, og oppmuntring til næringslivsinteresser i territorier uten selvstyre er i følge FN-erklæringen ”Charter of Economic Rights and Duties of States” ulovlig. Følgende bestemmelse gjelder i denne sammenhengen: “No state has the right to promote or encourage investments that may constitute an obstacle to the liberation of a territory occupied by force” (Resolusjon 3281(XXIX), 1974).

Marokko befester altså sin tilstedeværelse i Vest-Sahara med å oppmuntre sivile og næringslivsinteresser til å flytte dit og hente ut naturressurser. Fordi Marokko ikke utvinner naturressurser på vegne av, for eller i samråd med saharawiene eller deres representanter, er dette altså å regne som brudd på folkeretten (les brev til Sikkerhetsrådet, 29.01.02, fra FNs juridiske råd).

Arakia mener at Vest-Sahara burde omtales som Marokkansk Sahara, fordi landet under kolonitiden ble kalt Spansk Sahara. Vi kaller landet Vest-Sahara, fordi saharawiene selv gjør det. Men denne debatten er ikke en navnedebatt. Den handler til syvende og sist om man anser FNs resolusjoner, rapporter og konklusjoner som troverdige, og om man respekterer folkeretten.

For fra et folkerettslig perspektiv er det liten tvil om at saharawiene har krav på en folkeavstemning på om de ønsker å være en del av Marokko, eller om de ønsker selvstendighet. I FNs resolusjon 1541 fra 1960 (VI), blir det fastslått at et non-self-governing territory som Vest-Sahara kan innfri sin rett til selvbestemmelse gjennom et av tre alternativer: selvstendighet, delvis autonomi, eller integrering i en annen stat.