Historieløst, Klassekampen!

I illustrasjonen av vanlige menneskers liv og utfordringer, mangler bildet av de sterke menneskerettighetsforkjemperne som tar kampen mot et nytt totalitært regime, og som er helt essensielle aktører for å kunne skape endring.

Samtidig forblir tvilsomme påstander fra Zanu PFs leder for parlamentets utenrikskomité stående uutfordret. Vi tør også påstå at de fleste zimbabwere vil si seg uenig i avslutningsutsagnet om at situasjonen var bedre under det rasistiske kolonistyret til Ian Smith.

Zimbabwe står overfor en prekær situasjon som fikk et fornyet fokus i mediene etter at mangeårige diktator og president Robert Mugabe ble erstattet av Emmerson Mnangagwa gjennom et fredelig, men militærstyrt skifte på tampen av 2017.

Mange hadde, etter 40 år under det svært undertrykkende og sterkt kontrollerende Mugabe-regimet, store forhåpninger til hvordan de sivile og demokratiske rettighetene ville styrkes, og ikke minst tro på en bedring av økonomien. Gjennom Mnangagwas slagord «Zimbabwe is open for business» så det en stund ut til at man kunne håpe på endring. Men Mnangagwa arvet et statsapparat som opererer inngripende i alle deler av det zimbabwiske samfunnet.

For menneskerettighetsforkjempere har presset økt, og rommet for ytringsfrihet er ytterligere forminsket. Mange påpeker at det nå begås menneskerettighetsbrudd mer åpenlyst, der det under Mugabe skjedde mer i det skjulte. Det føres en sterkere kontroll på hvor sivilsamfunnsorganisasjonene får midler fra og hvem de møter. Droner er blitt tatt i bruk under Mnangagwa som en ny overvåkingsmetode.

Det mest alvorlige er likevel uforutsigbarheten som det nye regimet har introdusert. Der mange så på Mugabe som en relativt forutsigbar aktør, er det med den nye presidenten umulig å vite hvem som blir arrestert, når det kommer til å skje og hvilke konsekvenser det vil ha. Dette sprer frykt og uro gjennom befolkningen generelt og hos menneskerettighetsorganisasjoner spesielt.

Som Klassekampen skriver, er det en kjent sak at Zanu PF beskylder internasjonale aktører for å være hovedkilde til landets økonomiske problemer, samt for å presse fram en agenda med mål om å velte det sittende regimet.

Vi mener det er viktig å utfordre en slik retorikk. Vestens sanksjoner mot Zimbabwe fokuserer hovedsakelig på våpenindustrien og en kort liste individer, og legger ingen hindringer for internasjonal handel, investering eller kanalisering av penger inn i landet. Internasjonale aktører forholder seg relativt nøytrale til den politiske konstellasjonen i Zimbabwe, og stiller heller krav til reformutvikling og implementering – noe som fortsatt er ikke-eksisterende. EU har også nylig økt sin støtte til landet, blant annet for å dekke helsetiltak og humanitær assistanse, som landets styresmakter ikke prioriterer selv.

På tross av utfordringene i Zimbabwe, har det lille av internasjonalt fokus forholdt seg mest til den humanitære krisa som utfolder seg. Det er bra at dette blir løftet fram, men det er minst like viktig å fortsette å legge vekt på mangelen på demokratisk spillerom, ytringsfrihet og menneskerettigheter. Når historien nå gjentar seg er det viktigere enn noen gang å bruke den som et utgangspunkt for å forstå nødvendigheten av å øke støtten til demokratiske krefter. Å bruke Smith og Mugabe som forbilder er ikke bare farlig; det er historieløst.

Denne artikkelen stod først på trykk i Klassekampen, 05.03.2020