​Fredsarbeidet vi ikke ser

Etter over 50 år med borgerkrig har Colombia aldri vært nærmere en fredsavtale. Forhandlinger ble offisielt satt i gang i 2012, og siden den gang har partene diskutert jordbrukspolitikk, politisk deltagelse, narkotikaproblematikk, endelig våpenhvile og oppreisning til ofrene. Disse problemstillingene er sentrale i konflikten, og har lagt grunnlaget for delavtalene som skal veilede landet mot varig fred og forsoning.

De formelle forhandlingene har nådd langt, men blant folk flest er freden langt ute av syne. I SAIH får vi stadig meldinger fra våre partnere i Colombia om en spent situasjon. Senest forrige uke samlet en rekke sivilsamfunnsorganisasjoner seg til nasjonal streik i protest mot myndighetenes mangel på overholdelse av tidligere avtaler. I forberedelsene til streiken ble én person drept og én person alvorlig skadet av opprørspolitiet ESMAD. Fredag 3. juni ble det meldt om minst tre døde og 150 skadde. Flere har blitt truet av politi, militære og paramilitære som nekter folk å samle seg for å delta i de fredelige demonstrasjonene.

Det er ikke sjeldent at den norske mediedekningen av Colombia og fredsprosessen har vært preget av en direkte hyllest til norske fredsdiplomater: «Brende kom for sent til Obama-hyllest» (NRK, 5.2.16), «Lovpriser norsk fredsinnsats i Colombia» (Aftenposten, 3.9.13) og «Norges spesialutsending måtte selv hente gissel inne i Colombias jungel» (Aftenposten, 19.3.16). Farcs sjefsforhandler omtales med den tabloidpregede overskriften «NRK møtte Farc-geriljaen: Spiller fotball i forhandlingspausene» (NRK, 2.7.13). Men på bakken er Colombia langt fra å oppnå fred og sosial rettferdighet, demokrati og ytringsfrihet. Landet har store strukturelle utfordringer som bare kan møtes gjennom grunnleggende endring av lovgivning og politikk.

Den langvarige konflikten har splittet sivilsamfunnet og skapt store økonomiske og sosiale forskjeller mellom folk. Da president Santos gikk til valg i 2014, trakk han fram utdanning og fredsprosessen som hovedsatsningsområder for den kommende regjeringen. Men en «fredspresident» bør, ifølge studentbevegelsen, ikke øke støtten til opprørspolitiet i statsbudsjettet; han bør heller investere i å forbedre det offentlige utdanningstilbudet. Santos-regjeringens nasjonale utviklingsplan har også møtt kritikk. Bønder, urfolk og afrocolombianere opplever at deres lovfestede rettigheter til landområder svekkes av den økte satsningen på gruveindustri og den økte friheten for internasjonale selskaper til å etablere seg i landet. Dette er også en av årsakene til de pågående demonstrasjonene.

Sikkerhetssituasjonen til menneskerettighetsforkjempere og sosiale ledere fra ulike sektorer av samfunnet er svært alvorlig. Det er ikke bare hæren og geriljabevegelsene som står bak overgrep mot sivilsamfunnet. Sosial protest møtes med vold og kriminalisering av opprørspoliti og etterretningstjeneste.

Etter 1.mai-markeringen i år ble fire studentledere arrestert og anklaget for å være terrorister. Anklagen var basert på at de bar spraybokser og løpesedler med Farc-vennlig budskap. Paramilitære og andre væpnede grupper stigmatiserer, truer og angriper dem som utøver kritikk mot myndighetenes politikk. Ungdom som står i bresjen for å fremme demokrati og ytringsfrihet, forsøkes å trues til taushet. En reell fred er derfor vanskelig å se for seg når grunnleggende menneskerettigheter ikke respekteres.

Det er ingen tvil om at et stort flertall colombianere støtter fredsprosessen og en politisk løsning på konflikten i Colombia. Likevel er mange misfornøyde med at sivilsamfunnet ikke har blitt tilstrekkelig inkludert og synliggjort i en prosess som er med på å prege hele landets fremtid. Når colombianske myndigheter fortsetter å føre en politikk som ikke gjenspeiler punktene som partene har blitt enige om i Havanna, svekkes naturlig nok tilliten til de ledende aktørene. Mange er bekymret for at avtalene bare vil gjelde på papiret. Misnøye og mistillit i befolkningen er et stort hinder for reell fred.

Norske aviser er ikke særlig opptatt av å rapportere fra Latin-Amerika, med mindre det er nordmenn eller norske interesser involvert. Omtalen av fredsprosessen i Colombia er ikke et unntak. Det er ingen tvil om at Norge har spilt en sentral rolle i tilretteleggingen av de formelle forhandlingene. Men det er hverken norske diplomater, colombianske myndigheter eller geriljaen som skal bygge den faktiske freden i Colombia. Når fredsavtalen er signert, begynner en lang og tung jobb med å gjenreise tilliten i det colombianske samfunnet. De virkelige fredsaktørene – det colombianske sivilsamfunnet – burde få langt større oppmerksomhet for sitt arbeid for endring og langvarig fred i landet.

Først publisert i Klassekampen, 13.06.2016.