NICARAGUA: Utvikling gjennom utdanning

Jeg blir møtt med et hyggelig ’buenas’ av dørvakten ved porten til Escola Normal 8. de Octobre i utkanten av Bluefields, Nicaragua. Det er fredag, og klokken er rundt åtte. Undervisningen har allerede holdt på i én time. 265 studenter er samlet på skolen for et teacher training-kurs i regi av organisasjonen FADCANIC. De arbeider alle som "empiriske lærere" til vanlig, lærere som av ulike grunner ikke har påbegynt eller fullført en lærerutdanning. De jobber alle på skoler i byer og landsbyer i regionen, men hverdagen er utrygg, de kan når som helst miste jobben eller lønnen på grunn av den manglende utdanningen. I utgangspunktet er alle barneskolelærere, men noen få ungdomsskolelærere deltar også.

Bluefields ligger øst i Nicaragua, og brorparten av urfolk og afroetterkommere i landet lever i denne regionen. Regionen er fattig, og utdanningsnivået er lavt. FADCANIC (Fundación para la Autonomía y Desarrollo de la Costa Atlántica de Nicaragua) arbeider for å bedre forholdene i de to autonome regionene på atlanterhavskysten, gjennom et sterkt fokus på utdanning. SAIH har støttet FADCANIC siden 1997.

Les mer om SAIH sitt arbeid i Nicaragua, her. 

Jeg beveger meg innover på skoleområdet, der jeg titter inn på undervisning i ulike klasserom. Jeg møter på Aguida Antonio Bloomfield, en FADCANIC-ansatt med ansvar for dette kurset. Hun forteller at studentene deltar på samlinger i januar (tretti dager) og juli (femten dager), og at hvert kull studerer i ca. 2 ½ år før de blir uteksaminert. FADCANIC dekker reise, kost og losji, noe som er svært viktig, siden mange av deltakerne ikke hadde hatt mulighet til å komme hvis det hadde kostet noe. Aguida introduserer meg for flere studenter, som forteller meg sin historie.

Òrpha Gonzalez jobber som lærer på den idylliske øya Corn Island ikke langt fra Bluefields. Hun påbegynte en lærerutdanning i 1987, men måtte avbryte i 1988, da en kraftig orkan ødela huset hennes på øya. Hun var nødt til å begynne å jobbe, for å få penger til å bygge opp igjen huset. Hun har jobbet som en empirisk lærer siden da, men nå er hun svært takknemlig for at FADCANIC gir henne muligheten til å bli en sertifisert lærer.

Senere på dagen snakker jeg med Roniel Salazar, en 19 år gammel lærer fra La Cruz, Sagrada Corazón (bilde øverst i saken). Selv om han er ung, har han allerede jobbet som eneste lærer i landsbyen i tre år, siden han var 16 år. Han har ansvar for 43 elever, på alle alderstrinn og i alle fag. Nå snakker han og kompisen Bel Antonio Gomez fra La Cruz, Apawas, varmt om hvordan kurset arrangert av FADCANIC gir dem en innføring i didaktikk, pedagogikk og faginnhold som kommer til å være svært nyttig i deres lærerhverdag.

Så er det lunsj. Alle beveger seg mot mathallen, der det serveres rondon, en tradisjonell kreol-rett med rotfrukter (kassava, kokebanan, dashin) og fisk kokt i kokos. Det drikkes en saft kokt på tamarind, kanel, vanilje og kardemomme, også en klassiker i regionen. Maten smaker nydelig, og stemningen er god. Studentene blir godt kjent i løpet av kurset, siden de i undervisningsperiodene både bor og studerer tett på hverandre.

I løpet av dag nummer to møter jeg Elmer Price. Han kommer fra urfolket Rama, som i all hovedsak bor på øya Rama Kay en kort tur med panga (lang, smal båt brukt som hovedtransportmiddel i området) fra Bluefields. Han forteller at deres språk, rama, er truet. Det er kun de eldre som mestrer språket fullt ut. Hans hovedmotivasjon for å bli lærer var at han ønsket å bidra til revitaliseringen av deres eget tradisjonelle språk og kultur, noe han mener må skje i skolen. Også han påpeker hvor viktig kurset FADCANIC tilbyr er for ham. På bildet ser du han sammen med William Pineer, i en undervisningsøkt om viktigheten av elevdeltakelse i klasserommet.

Dagene er lange, undervisningen er ikke over før klokken seks om ettermiddagen. Etter middag slapper studentene av, og forbereder seg til lørdagen, siste dag. Søndag reiser alle hjem til sine landsbyer, og mandag er ferien over og elevene er tilbake på skolebenken. Det er tøft å studere ved siden av en fulltidsjobb som lærer, men alle jeg snakket med virket svært motiverte og takknemlige. Jeg takker for meg, tar farvel med de jeg har blitt kjent med, og går ut av skoleporten. Jeg har avtalt med Hazel Wilson, en ansatt i FADCANIC med ansvar for utdanning, at jeg senere skal besøke et annet prosjekt organisasjonen har i regionen, ungdomsskolen Wawashang som fokuserer på yrkesutdanning innenfor blant annet økologisk landbruk. Jeg ser frem til hva atlanterhavskysten har å by på videre.