“Akademiske terrorister” slår tilbake

12. mars starter rettsaken mot tolv studenter i Zimbabwes hovedstat Harare. Hva galt har de gjort? Jo, de har protestert mot universitetsledelsen, som de fire siste årene har utpekt studentledere til studentparlamentet, i stedet for å la studentene selv organisere valgkamp og avholde egne valg.

Rapporten «Utdanning under angrep», som er utgitt av Global Coalition for Protecting Education from Attack (GCPEA), dokumenterer at det skjer overgrep og undertrykking av studenter og akademikere i over 30 land.

Noen av landene fra GCPEA-rapporten, som Syria, Afghanistan, den Sentral Afrikanske Republikk og Mali kjenner vi igjen fra mediebildet, preget av konflikt og krig. Drap av elever og lærere eller okkupasjon av skoler som brukes til militærformål, når oss igjennom aviser og tv. Men hva med disse tolv studentene i Zimbabwe?

I slutten av januar i år ble de omringet av sikkerhetsvaktene på universitetet, slått med køller og tvunget til å ligge under forelesningsbenkene til sikkerhetspolitiet kom i lastebil. Bevæpnet politi satte håndjern på studentene og kjørte til Harare Central Police Station. «De tråkket på oss og tvang oss til å synge ZANU-pf sanger» forteller Tamutswa Chikonyora og viser frem arr på armen (se bilde).

GCPEA-rapporten påpeker at når det skjer angrep på den høyere utdanningssektoren er det ofte i stater som defineres som «ikke-konflikter» og der staten selv ofte er overgriper. Arrestasjoner, fengsling, rettsforfølgelse og utvisning av studenter og akademikere, brukes mot aktivister i en politisk og ideologisk krigføring. Personlige angrep og trusler fører til undertrykkelse og selvsensur hos ansatte og studenter på universiteter og høgskoler.

På spørsmål om det er akademisk frihet i Zimbabwe svarere en foreleser i en anonym undersøkelse fra oktober i fjor: «Ja, folk kan skrive bøker, de kan debattere saker, men å si at de kan komme ut og si hvem de er og hva de står for – det tror jeg ikke er her!» En annen lektor svarte: «Det [akademisk frihet] er virkelig ikke her, det er helt fraværende. Det er selv-sensur.»

Universitetslektor og menneskerettighetsaktivist Takavafira Zhou, har mottatt et brev fra universitetsledelsen ved Zimbabwe Great University, der han nektes å undervise på ubestemt tid. Hvorfor? Jo, det står i utvisningsbrevet, svart på hvitt: han er en akademisk terrorist. Selv er Zhou blitt fengslet av sikkerhetspolitiet og torturert, mens han er blitt beskyldt for å kalle seg president når det bare finnes en president i landet. President Mugabe er rektor for alle offentlige universiteter og høgskoler. Zhou derimot er «president» (dvs. den engelske betegnelsen for styreleder) i Progressive Teachers Union of Zimbabwe.

GCPEA-rapporten foreslår å gi universiteter mer autonomi, så de kan operere uavhengig og selvstendig. Det er bra! Det skal vi i SAH jobbe for, men vi trenger hjelp fra flere.

SAIH har støttet dokumentasjon av overgrep mot studenter i Zimbabwe i snart et tiår. Dette er en langsom kamp. Men med en større bevissthet og flere støttespillere, mer trykk og press utenfra, kan vi bidra til økt beskyttelse og rettshjelp til forfulgte studenter og akademikere.

Norske myndigheter kan utfordre statsledere, internasjonale samarbeidspartnere, mottakere av norske bistandspenger i fra universiteter og høgskoler til sine kollegaer i departementer i over 30 land til å gi økt autonomi til universiteter. På kort sikt kan også norske myndigheter bidra til å støtte opp om en norsk ordningen for forfulgte akademikere. Slik kan utviste akademikere, som Zhou, komme til Norge for å drive forskning og undervise norske studenter for et par semester.