- Vi har lagt ned et stort arbeide for å gi kvinnene et tilbud, forteller dr. Myrna Cunningham. URACCAN har laget en strategi for å inkludere kvinner. Det er ikke enkelt. Kvinner her vil ha utdanning, men du må huske på at i denne regionen må de fleste kvinnene arbeide for å forsørge familiene sine. De fleste er mødre. Det krever at universitetet tenker nytt. Det er, for eksempel, viktig at universitetet drar ut til studentene. Universitetet må være desentralisert. Studentene må få studere i nærheten av der de bor og arbeider. Dessuten må vi tenke på hvor kvinnene skal gjøre av barna når de er på universitetet. For de fleste er det bare mulig å studere på kveldstid når arbeidsdagen er over.

URACCAN er ikke helt som de fleste andre universiteter og rektor Myrna er ikke som de fleste rektorer. Liten og tett med lynende øyne og et lurt smil. Gestikulerende og full av engasjert energi fykende omkring mellom møter, kontorer, konferanser og intervjuer.

- Kvinnene her kommer fra flere ulike folkegrupper og snakker flere språk. Noen er kreoler, noen er miskitoer eller ramaer. Andre er mestiser og noen snakker sumu/mayagna. Universitetet er multietnisk og arbeidet for kvinnene må ta sitt utgangspunkt i den virkeligheten kvinnene lever i. Feminisme her på Atlanterhavskysten er ikke nødvendigvis det samme som feminisme hos dere i det rike Nord.

Myrna Cunningham er et godt eksempel på hvordan de mange språkene og kulturene på Atlanterhavskysten lever i en stadig skiftende sameksistens. Som ung kvinne regnet Myrna seg som ”kreol” – etterkommer etter frigjorte eller rømte slaver. Det var først mange år senere at hun ble klar over hvor sterke miskitorøttene egentlig var. Som så mange på Atlanterhavskysten, hadde hun minst en fot i hver leir. Myrnas familier teller både miskitoer og kreoler av ulik bakgrunn. Og som om ikke det er nok, så er miskitoene også en slags blanding. Miskitoene er nemlig etterkommere etter urfolk nord på kysten som blandet seg med afrikanere som berget seg i land på 1600-tallet etter et forlist slaveskip. De afrikanske røttene er tydelige. Forvirret?

 - Etnisitet er ikke noen absolutt egenskap gitt en gang for alle, forklarer hun. Språk og kultur er i stadig forandring. Menneskene her på kysten er vante til at etnisitet forandrer seg. Det er vanlig å bli definert som en ting i en forsamling, mens en i en annen sammenheng får en annen ”merkelapp”.

- At kulturer er i forandring gir oss en viss optimisme. Vi ser at kulturer har forandret seg. De vil forandre seg. Det er mulig å bidra til slik forandring. Selv om kvinnene ofte undertrykkes og utestenges i dag, trenger det ikke å være slik. Det var ikke slik. I miskitotradisjonen hadde kvinnene en temmelig fri plass – på mange måter mye friere enn det mange kvinner opplever i dag. Det betyr at vi ikke ser på ”modernisering” og innflytelsen fra Nord som eneste farbare vei for kvinnefrigjøring. Vi har våre egne tradisjoner på dette området. Det var faktisk innflytelsen fra Nord, gjennom moderniseringen som kirken og de multinasjonale selskapene tvang på oss, som innledet epoken med kvinneundertrykking.

Det er ironisk at nettopp miskitokvinnene har blitt de mest undertrykte kvinnene på Atlanterhavskysten. Det var ingenting som tydet på det da de første oppdagelsesreisende og piratene om til kysten av det som i dag heter Nicaragua.
En av de første reiseskildringene fraområdet er skrevet av Alexander Exquemelin i 1684. Her forteller han at miskitoene bare var rundt 1700 og at de stort sett holdt til nord ved Cabo Gracias de Dios og Sandy Bay. En liten gruppe kristne lutheranere på øyen Providence, ikke lang fra Cabo Gracias de Dios. Og selv om det var strengt forbudt, innledet de fleste mennene seksuelle relasjoner til kvinner fra urbefolkningen i området.
Exquemelin besøkte miskitoene rundt 1680. Noen år tidligere (noen kilder sier 1641) hadde et slaveskip gått på grunn utenfor kysten. En gruppe afrikanere reddet seg på land der de ble tatt til fange av urbefolkningen. Men de var tydeligvis ikke mer underkuet enn at mange av kvinnene innledet seksuelle forhold til de afrikanske mennene. Og snart var urbefolkningen blitt til miskitoer.
Disse to historiene er to tegn på den store friheten kvinnene hadde hos miskitoene. Kvinnene kunne selv velge seg partner. Det nyforelskede paret bodde sammen til det første barnet ble født som en slags ”test” på forholdet. Og dersom mannen ikke greide å oppfylle sine plikter som forsørger, sto kvinnen fritt til å finne seg en annen mann.
Alle disse tingene gjorde at miskitoene raskt innlemmet nye medlemmer i gruppene sine. Dette var heller ingen ny praksis. Det er kjent fra de første skriftlige beretningene i området at de ulike gruppene av urbefolkning stadig lå i krig med hverandre. De tok slaver, røvet seg koner og drepte menn. Mellom sumuer og miskitoer var denne krigføringen så omfattende at vi nesten kan snakke om et rituelt bytte av kvinner.
Men mange forskere mener at kontakten med de britiske settlerne og piratene økte statusen til kvinnene. Claudia Garcia hevder for eksempel at kvinnene gjennom sine forhold til europeerne fikk en nøkkelposisjon i utviklingen av miskitosamfunnet. Oppdagelsesreisende forteller for eksempel at kvinnene ofte levde sammen med sin utkårede et par års tid for å se om han var i stand til å forsørge en familie. Om han ikke var det, sto det kvinnene fritt å forlate mannen – til europeernes store forskrekkelse. Europeerne la også merke til at kvinnene forlot menn som ble borte over lang tid –for eksempel miskitoer som ble med piratene som guider langs kysten og opp i elvene. Vi skal ikke legge for mye i disse skildringene, men det er et faktum at miskitoene foretrakk å få jenter framfor gutter – nettopp fordi jentene lettere kunne forsørge foreldrene når de ble gamle.
Med Morava-kirkens ankomst (1849), begynte ting å endre seg. Seksualitet ble knyttet til synd på en måte miskitoene ikke tidligere hadde gjort. I første omgang gikk det ut over homoseksuelle menn. Også de tidligste skildringene av miskitoene nevner mennene som ”ikke kunne forsvare seg” og som var mer som kvinner enn menn, men historikeren Avelino Cox mener at det ikke var knyttet noe stort stigma til det å være homoseksuell. Men med kirkens misjonerende innsats endret det seg til det verre. Disse mennene ble utstøtt. Og nedsettende ord ble laget for å beskrive disse mennene.
Også kvinner som fikk betaling for seksuelle tjenester ble stigmatisert, men ennå var det ikke så mye prostitusjon i regionen. Men det endret seg når de store tømmerselskapene kom til Atlanterhavskysten på begynnelsen av det 20.århundret. På noen år vokste Puerto Cabezas fra å være en klynge hus med snaue 100 innbyggere rundt 1900, til å bli en sydende liten småby med 8000 innbyggere i 1940.
Dermed ble prostitusjon systematisert og organisert. Det kom kvinner fra Europa for å ”betjene” arbeiderne i tømmerselskapene. Og miskitokvinner kom inn til byen fra landsbyene omkring. 

             - I dag er salg av sex den eneste sikre inntektskilde for tusenvis av unge kvinner i regionen, forteller Myrna Cunningham. Fattigdom tvinger kvinnene ut av landsbyen og til byene, men der er det ikke akkurat noe overflod på gode jobber for ufaglærte kvinner. Problemet er spesielt alvorlig for miskitokvinner. De som havner i byene har ofte ikke noe sosialt nettverk rundt seg. De har levd hele livet i landsbyen. Det er så som så med utdanning.

Et forsiktig anslag er at rundt 10 - 20% av de kvinnene mellom 15 og 35 år i Puerto Cabezas på en eller annen måte selger seksuelle tjenester. Undersøkelser på Clinica Bilwi viser at disse kvinnene bare sjelden bruker kondom. 97% av de undersøkte hadde en eller annen form for kjønnssykdom. Derfor er det kvinnene som trues mest av en gryende hiv-epidemi. Dessverre foretrekker myndighetene å snu ryggen til problemet.

            - URACCAN er en suksess nettopp fordi universitetet har gitt så mange unge kvinner en alternativ utvei. I dag er mer enn halvparten av alle studentene kvinner. Det hadde vi ikke greid uten systematisk og hardt arbeid. Vi har, for eksempel, opprettet et eget senter som arbeider med kvinnenes stilling i det multietniske samfunnet og vi håper å kunne fortsette denne positive trenden.

             - Veien framover går gjennom å gjenoppdage våre egne tradisjoner. Vi må finne vår egen måte å takle utfordringene på. Den ”vestlige” feminismen er ikke nødvendigvis det beste for oss. Vi merker forskjellene mellom de to formene for feminisme godt når vi deltar på internasjonale konferanser. Feministene fra Nord er ofte veldig fokuserte på individuelle rettigheter. Retten til likelønn. Retten til karriere etc. Men for oss stiller det seg annerledes. De fleste av oss kan bare drømme om arbeid hos noen som betaler fast lønn. De individuelle løsningene må komme etter de kollektive. Det er bare gjennom fellesskapet at vi kan løse miskitokvinnenes problemer. Modernisering er ikke svaret. Hittil har modernisering bare bidratt til å ødelegge lokalsamfunnene, den har stelt jorda vår, tjent seg rik på mineralene, fisket opp fisken og ødelagt tradisjonene. Det individuelle perspektivet kan ikke løse disse kollektive problemene.